Tøyenbadet

Vi var på Tøyenbadet i forrige uke, men jeg har vært litt vårsløv på nett i det siste. Det er egentlig fint, for det betyr at jeg er ute i verden og opplever.

Garderobe: Stor, ryddig og innbydende.

Service: God. Teit at det ikke er opplyst at det er gratis å parkere på grusbanen før vi er kommet inn i selve hallen. Da er det på et vis litt for sent.

Basseng: Stort og fint og langt. Det er femti meter og da kjentes det ut som vi fikk ordentlig valuta for svømminga. Jeg regnet ikke antall meter, men jeg er overbevist om at vi svømte mye lengre  denne gangen enn tidligere.             

Dusjer: Dusjene på Tøyenbadet er ikke spesielt gode. Noen for kalde, noen for varme og jeg ble redd for fotsopp da jeg var der. Det lå også gjenglemte hårstrikker og badetøy i dusjene. Ikke spesielt lekkert.

Badstue: Den var fin. God og varm og stor.

Totalt: Godkjent.

Meme om bøker (det er riktig navn på denne posten?)

Jeg må ta oppfordringen fra Maclinda.

Hvor mange bøker eier du?

Det aner jeg virkelig ikke. Jeg har ganske mange. Til og med historien om Gro. Høhø.

Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Det var Formynderterror av John Hollen og Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg.

 Hvilken bok var den siste du leste?

Den siste jeg leste var Formynderterroren og nå er jeg ganske godt inni Mannen som elsket Yngve. Jeg tror jeg elsker den boka.

Nevn fem bøker som har betydd mye for deg?

Det er vanskelig. Bøker tilhører perioder for meg, og jeg har lest mye i forskjellige sammenhenger. Noe av lyst, noe av en sterk følelse av at jeg ikke kan la være.

Som barn står flere av Maria Gripe sin bøker som sterke.

Som ungdom endel klassikere, kanskje mest Jens Bjørneboe. Ja, jeg leste Sagaen om isfolket også.

Som ung voksen tenker jeg Amalie Skram og endel kvinneskjebnebøker som jeg liker å kalle det. Hva har kvinner før meg gjort? Hvordan tenkte de?

Nå leser jeg det jeg har lyst til, og jeg er ganske åpen. Det går mye i fag og så blir jeg hektet på endel bøker utfra det. I tillegg tipses det både her og der, og jeg lar meg friste. Når det er sagt skulle jeg ønske at jeg leste enda mer.

Oppfordre andre til å fylle ut dette i sin blogg.

Det gjør jeg herved. Poly, linda og turkis. Come on.

På ekte

Jeg snakket med en klok dame i dag og jeg fortalte henne at jeg lette etter noe som var ekte. Ekte? Hva mener du med det, spurte hun og jeg forsøkte å forklare.

En liten jente opp en varm bakke. Hun har sommerkjole på og trærne bøyer seg over henne. Det er kveld. Varmen er på hell, men hun kan fremdeles kjenne den varme sommerdagen i kroppen. Hun hadde spasert med mannen i dag. Den store, voksne mannen som fikk henne til å le og som bare var snill.

En mellomstor jente som har en kusine. Kusina er to år eldre og de har ikke sett hverandre på ett år eller så. Jenta bor i sør og kusina i det kaldeste nord. Det blir sommer når jenta kommer og de løper sammen mens de skråler hvordan sola skinner i vinduskarmen.

En  litt eldre jente opp en lang bakke. Det er kupert og vått, men hun vet hva hun skal og hun er god til det. Hun har bestandig hjulpet til på gården og kyrne får hun alltid med seg ned igjen. Til og med de lateste dyrene, som hun klapser på baken. Hun forstår at hun har et slags talent for dette. 

Den samme litt eldre jenta ned en lang bakke. Hun kan løpe fort og hun ler. Hun snubler i strømgjerdet ved foten av bakken, men reiser seg raskt og lever videre.

Den enda litt eldre jenta står ved vinduet. Hun hører Cranberries spille «I Can`t be with you» og tenker på ham som har fått brevet. Han er litt eldre og hun er ganske teit, det er hun sikker på. Kameraten kommer iallefall til å le. Brev? Slikt gjør man da ikke.

Nå er hun ganske stor. Kjæresten har kjøpt ny bil fordi han vil glede henne. Det har han sagt. Hun synes det er fint og tar oppvasken som har hopet seg opp i leiligheten hans fordi hun virkelig er så innmari glad i ham.

To ganger senere kjenner hun seg voksen og lykkelig. Det kravler noe ut mellom bena hennes og de lever. De puster og skriker og vil være. Hun knuger de til seg og vil holde de for bestandig. Hun skal beskytte og elske, hun kan det.  

Det er stille. Det skjer ikke så mye. Dagene går. Hun spiser. Han spiser. De sover. Elsker? Har sex. Pleier unger. Ammer. Leser. Ordner. Glemmer.

Han blir en annen.

Hun blir stille.

De er på en måte venner, men det er ikke ekte. Det er et spill, selv om det fungerer. Hun vil ut, det vil han også. Når han skjønner.

I dag er hun stor, men likevel så liten. Nå når hun innser hvordan det er hun vil ha det. Hun og han er gode venner også.

Det kan fortsette nå.

På ekte.  

I lys av intelligensdebatten

Som er oppe i media i disse dager synes jeg følgende er sympatisk:

I define intelligence as your skill in achieving whatever it is you want to attain in your life within your soicocultural context… by capitalizing on your strengths and compensating for, or correcting, your weakness (Sternberg,  2004).

The road not taken

Two roads diverged in a yellow wood
and sorry I could not travel both
And be one traveller, long I stood
and looked down one as far as I could
to where it bent in the undergrowth;

Slik går det første verset i et dikt av Robert Frost,  som jeg liker svært godt. Vel, dette skal ikke handle om Robert Frost. Heller ikke om de store veiene som jeg ikke har tatt, eller skal eller bør ta. Ikke de store, men de små.

Se for deg impen. impen på toppen av en bakke hvor det er snø. Det er mye snø, og dette er ikke en vanlig bakke. Det er en snarvei. En snarvei i ulent terreng og glattis under snøen. Vel, jeg går nedover. Tråkker forsiktig på heldigvis flate hæler og ser at snarveien krysser seg. Det ene tråkket er klart kortere og brattere enn den andre og jeg velger det. Nedi bakken kan jeg skimte en dame i lang kåpe. Kan hun, kan jeg.

Det går ikke spesielt greit dette her. Det snør og fyker, er glatt og rett og slett helt forjævlig. Tankene mine går til den asfalterte veien der oppe. Den som jeg kunne ha tatt om jeg bare hadde gitt meg selv fire minutter ekstra. Det kunne jeg selvsagt ikke. Jeg hadde det så innmari travelt. Kjempetravelt.

Det må bare skje. Jeg går i bakken. Is og snø forenes under bena mine og jeg ligger. Flat som en pannekake for å bruke et dårlig uttrykk. Jeg kommer meg noe ustø opp på to. Dama der nede hopper avgårde. Nå som jeg er nærmere ser jeg at hun er mye eldre enn meg. Er det mulig? Skal jeg la meg slå av henne? At hun sikkert startet minutter før meg har ingenting å si når jeg nå definitivt har bestemt meg for å vinne.

Jeg nærmer meg og kommer plutselig på de som jeg forlot ved veikrysset. Hvordan går det? Jeg løfter hodet og fokuserer fremover. Jeg kan skimte de ved t-baneperrongen. Vel, vel. The road not taken…  Plasteret på såret er at jeg tar igjen den aldrende dama og får til et hopp over grøftekanten. Hun tør ikke å hoppe, og jeg er først ute av uføret. En liten seier, men dog. Jeg kan leve på det.

Lykken er….

2 søstre. 2 skoleboller.

Skal vi dele?

Hmm. Lønner det seg?

Mmm, den var god.

Kjeeempegod.

 Og så har jeg en helt alene.

God deal, om jeg får si det selv.

Gi meg noen år til

Jeg tenker mye for tiden. På livet og dager og tiden og det som følger med. Det er i og for seg ikke noe revolusjonerende, men jeg merker at det får meg til å plukke opp det som skjer rundt meg på en annen måte. Jeg vil ikke at dagene bare skal gå og gå, uten at jeg er fullstendig til stede i det som skjer. Slik har det periodevis vært tidligere.

Takk, Porcelli (1997) for dagens bidrag til å utvide horisonten min: 

«There`s an egoistic perspective… At a certain point in life, the difference between helping others and helping oneself disappears. You see it as a parent, that there`s no difference in giving love to a child and receiving it. That perspective can be broadened to reach outside the family, to receive love from the universe somehow.»

Det er lov å tenke på seg selv også. Jeg vil reise mer, jeg vil hjelpe, det er en verden der ute. Gi meg noen år til, så drar jeg igjen.  

So long, lille Himbabarn. *savne*

Google

Jeg er en googler. En avhengig googler. Møter jeg noen googler jeg de. Jeg googler filmer og bilder, sitater, musikk og artikler. Ofte googler jeg meg selv også. Både via nick og mitt virkelige navn. Sistnevnte har ikke satt nevneverdige spor etter seg, men kanskje med tiden?

WordPressbloggen er av den geniale sorten som lar meg se hva andre har googlet på for å treffe min side. Jeg er født nysgjerrig og lurer på hvordan det gikk med dere? Hva fant du som søkte på tegninger av stygge damer? Eller hva med deg som ville ha tak i spydkast + røyk? Noen liker som meg blomster små, gule, blå – den aller morsomste var han eller hun som har vært på let etter negativ korrelasjon + enkel. I den sammenhengen var jeg garantert den rette til å hjelpe.

Til andre nysgjerrige: Her kan du se hva folk søker på akkurat nå.

Lille Rødvin

Natt er fint. Natt er toppen. Natt er fælt når det stormer i kroppen. Det stormet ikke i natt, det var tvertimot supert da lille Rødvin kom i hus.

Ungene har lenge ønsket seg noe firbent og smått. Jeg er i overkant ambivalent og har hittil sagt nei. Siden jeg likevel er ganske grei stopper vi alltid innom papegøyen for å si hei og vi tar oss også god tid for å hilse på dverghamstre, marsvin, jenterotter og hva det nå måtte være. Fra dyrebutikken og inn i hus er et stort steg for meg og jeg har mine tvil om jeg noensinne kommer til å la meg overtale. Uansett. Fredagskvelden er på hell. Jeg har hatt et lite besøk, drukket det obligatoriske glasset med rødvin, det suser bare ørlite og jeg har fått med meg det som skjer på nett og fredagsfjernsynet. Det er på tide med søvn og jeg sover. Jeg sover og puster og våkner av at jeg sukker tilfreds og slipper en liten latter. Lille Rødvin med rød hale og varm kropp har nemlig bodd hos meg i natt. 

Lille Rødvin er dyret som ikke gnager på ledninger. Han trenger verken  spesialfor eller sagspon og spiser alltid sammen med oss ved middagsbordet. Lille Rødvin er han som kryper oppi sofaen med meg mens han vifter med den lange, rødlige halen. Øynene hans er store og blå og han har en vennlig utstråling fra rødvinskroppen. Ingen kan påstå at lille Rødvin er i nærheten av noe som kan kalles et vanlig lite marsvin og han har noen ytterst beundringsverdige egenskaper. Når kvelden nærmer seg er lille Rødvin nemlig av  sorten som kan hjelpe barn med lekser. Lille Rødvin kan vaske opp og han kan sogar skrive mine oppgaver. Lille Rødvin vokser og krymper som han vil. Han får derfor plass i buret og i mine ensomme stunder blir han stor og sover med meg mens han slynger halen sin rundt kroppen min og passer på. 

På ordinære onsdager smyger han rundt i leiligheten og dufter av romtemperert og perfekt smakende rødvin. Jeg vet ikke om det er sikkert at han kan, men jeg tror at det kan være en sjanse for at han vil hjelpe meg med  massasje når skuldrene verker og ryggen ikke er grei. Det som er helt sikkert er at han kan gå på ski, og i løpet av noen få timer han har forvandlet mine to utålmodige skijenter til noe som kan ligne på Bjørn Dæhlie. O lykke.

Jeg tråler med glede alle dyrebutikker i byen og drikker rødvin hver kveld om du kommer og blir hos meg, du herligste Lille Rødvin.

Litt logikk

Hvis det er en vokal på en side av kortet er det alltid en blå firkant på den andre siden. Hvilke av de fire kortene trenger du å snu for å avgjøre om regelen er sann – og hvorfor (Wason, 1977)?