Å pakke frem en vårjente

Da jeg tok av vinterklærne fant jeg en jente. En virkelig stor og sjarmerende jente.

Du er fire og litt og venter i spenning på å bli førskolejente. Når høsten kommer skal du synge i kor og lære alt de kan på skolen før du har begynt. Du er tøysete og nydelig og lurer på det meste. I dag har du fortalt meg at at verdensrommet er mørkeblått, mens vi heldigvis lever i det lyseblå slik at vi kan se. Du vet også hvordan du skal lure til deg den femte klemmen etter leggetid, og jeg lar deg få lov. Plutselig er du stor og over alle hauger.

Minstejenta mi.

Tilfeldigheter

Det må være skjebnen som rår. Tenk at jeg så det. Jeg som aldeles ikke er på nett.

*kopiert og limt fra dashboard*

Blog Stats

Total Views: 10,000

 *kaster ballonger*

I disse eksamenstider, skal jeg

 

Ikke være på nett mer enn en time om dagen.

Ikke røyke mer enn to sigaretter på en fest. Det blir nemlig ikke mer festing, for jeg skal lese.

Ikke lese alt jeg ramler over på nett, og jeg trenger definitivt ikke å sette meg inn i hva xxxxx – bloggere og nettvenner skal spise til middag eller hvordan de har hatt det i påskeferien.

Ikke drømme meg bort på www.finn.no

Absolutt ikke søke på www.amadeus.net

Msn er en saga blott.

Ingen filmer, ingen serier, ingen flørting, ingen forelskelser, ikke sex, ikke snop før den store eksamensdagen. Den dagen? Jeg har fire: 1-2-3-4 eksamener.

Ikke ta telefonen når de som er mer usikre enn meg ringer og lurer på hvordan jeg har tolket ett av 2654543 ord i pensum. Bagateller er ut.

Ikke spise noe som er usunt.

Ikke drikke mer enn tre kopper kaffe i døgnet.

Ikke glemme å jogge en kveld i uka.

Løse alle tidligere gitte eksamensoppgaver.

Ikke dø en sakte død med nesa begravet i den aller tjukkeste boka.

Dette går aldri bra. Takk for meg.

Når det skjer

Jeg tror ikke at jeg tar lett på hendelser. Det slår meg heller ikke at jeg kommer med sleivete kommentarer der det ikke er på sin plass og vice versa. Som regel er reaksjonene mine godt tilpasset situasjonen om man kan kalle noe det, og jeg er ikke den som roper høyest eller higer etter all oppmerksomhet. Det gjelder spesielt i jobbsammenheng og kan kanskje være litt mindre sant når det kommer til festligheter og hvis jeg skulle slumpe borti å ønske meg veldig en av det motsatte kjønn.

Derfor ble jeg overrasket over meg selv i dag. Noe skjedde. Jeg ble så innmari redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Tiden sto stille, jeg handlet, men kjente at jeg ikke var tilstede i mine egne bevegelser. Hendene mine utførte nødvendige prosedyrer, alarmer ble utløst og folk kom til. Jeg vet ikke om jeg trodde at noe slikt kunne skje, eller at jeg innbilte meg at jeg kan styre andres handlinger og at slikt ikke vil skje med meg  tilstede. Jeg tror ikke på det siste. Samtidig slår det meg at jeg er glad for at jeg handler selv om jeg tror at jeg ikke tenker, og at kroppen min tydeligvis har en slags autopilot. Fort hjem og lite tid til samtale er ikke bra, og jeg tror jeg skal dra innom en tur i morgen. For å fortelle min versjon.

Påskebarn og påskegarn

Overskriften lover langt mer enn hva jeg kan holde,

men jeg har da kjøpt nye solbriller.

God påske, folkens!

Jeg liker at dere er her.

Når jeg jakter på det

Du trodde du visste det. Innbilte deg at det var slik det var. Du ga for det. Tok for det. Levde for det, og fant mening i det. Lenge. Etterhvert ble det annerledes. Nå ble siden. Siden ble et sted du ikke kjente. Det kjente ble vanskelig, det ukjente uoverkommelig. Det åpenbare slo krøll på seg. I det stille forsøkte du å hente. Frembringe. Gjøre nytt. Til ditt eget. Noen ganger med lykke. I andre sammenhenger med hell. Som oftest lukket du øynene og ventet på at det vanskelige kanskje fant en løsning. Som ved et trylleslag. 

Det nye banket ugjennkallelig på.  I det gamle eide du fantasien. I det mellomste eide du håpet, mens du i det nyeste plutselig måtte gjøre ditt beste. For å forsøke å finne. Det. Du har en fornemmelse, men det krever. Av og til strekker ikke kreftene til.  Det er da du må ta vare på det du har. Jeg har litt. Du har noe. Alle har biter av det. Uansett hva som viser seg, og hvordan det kan komme til å ende.         

Dagens lille

«Not everything that can be counted counts, and not everything that counts can be counted». 

Albert Einstein

Kjære servitør, kjære eiere og kjære gjester

Jeg tok årets første utepils i går. I anledning en venninnes fødselsdag ble turen lagt til Aker Brygge og vi satt oss til rette og servitøren kom med menyen. Hun var ung. Hun var ny og jeg fikk vibber til min egen, ganske langvarige servitørkarriere. Jeg begynte da jeg var seksten og har fått mitt fra misfornøyde og arrogante kunder. Uansett: Vi bestilte, drakk, skravlet og hadde det riktig så hyggelig i vårsola. Den unge servitøren smilte, ordnet, unnskyldte seg for hver ting hun sa og jeg hadde lyst til å skrive en plakat hvor det sto: Det går bra! Du er flink. Du kan ikke så mye, men du lærer og du kommer til å lære mer. Stress ned.

Sjefen hennes tenkte nok ikke på det. Han skjelte henne ut foran nabobordet vårt fordi hun hadde glemt å slå inn en kaffe. Kollegaen hennes var ikke enig og ropte slik at ingen skulle unngå å høre: «Jeg rydder her borte, jeg, siden du aldri kommer så langt». Nabobordet med fem platinablonde femtiåringer tenkte definitivt ikke mine tanker og hvisket så høyt at ingen kunne unngå å høre det: «Hun kan ikke ha jobbet her lenge». De hadde ventet over et kvarter på maten, og kunne ikke forstå at hun var så treg. Ingen kommenterte beklagelsen som hun brakte videre fra kokken.

Da vi så oss fornøyd ba vi om regninga. Den unge jenta kom ilende og tårene sto i øynene hennes. Hun beklaget så mye og lurte på om hun kunne få lov til å spørre hvor mye drikke vi hadde bestilt. Hun var ikke helt sikker på om hun hadde slått det inn riktig. Ja, selvsagt kan du det, nikket vi. Et usikkert smil bredte seg i ansiktet hennes, jeg fikk vondt av henne og hadde lyst til å fortelle at hun ikke må ha en slik jobb. Det kunne jeg ikke. Hun trenger helt sikkert de pengene.

Husk det når du sitter der med de glinsende kortene dine, og konjakkgliset om munnen.

Meme – blogger og musikk

Polyanna har tagget meg. Ideen er at jeg skal knytte fem tilfeldige valgte på bloggrollen min til fem randomiserte sanger. Jeg skal forsøke.

En gul knapp, virrevirrrevapp, du slapp x flere. Slapp betyr at du ikke slipper.

Det ble: Lin, Que Sera Sera med Allikin, den frydefulle, Maclinda og Taakeheimen.

Så var det sangene:  Kiss from a rose – Seal. Ironic – Alanis Morisette. Me to går alltid aleina – Mods. I am only happy when it rains – Garbage. Kiss me – The Cranberries.

Knytte sammen? Det er ikke lett. Tenke – tenke – tenke.

Jeg tror at Lin må få Me to går alltid aleina. Hun er tøff og voksen og går sine egne veier, og det er fint. Står på for seg og sine gjør hun definitivt.

Allikin får Kiss me. Det er fordi det er en sang jeg alltid blir i godt humør av. Jeg savner Allikin og håper at den levende gladfølelsen kan smitte til henne.

Maclinda får Ironic. Det er fordi jeg vil si at jeg liker Maclinda veldig godt. Det er ikke ironisk på en flekk, og da kan den sangen bare forsvinne som en ubetydelig dråpe i havet av den ekte Maclinda.

Hm, nå blir det vanskelig. Jeg kjenner ikke Taakeheimen så godt, men innbiller meg at Seal og Kiss from a rose kan passe til henne. Tar jeg feil, gi meg gjerne et pip.

Fryd: I am only happy when it rains? Det tror jeg ikke på. Du er en av de morsomste jeg har møtt, og jeg ser ikke for meg at du sitter hjemme og venter på problemene. Du får dermed denne sangen, slik at vi en gang for alle kan avkrefte at den passer til deg.

Der, jeg håper at jeg overlevde. Utfordre en ny må til og det blir mer virrevirrevapp: laura; anse deg som tagget. Ja, og så er dere utvalgte over også tagget. Selvsagt.

Meme – hvor sær er du?

Siden jeg har blitt tagget tre ganger på samme post kjenner jeg at nettet bokstavelig talt snører seg sammen rundt meg og jeg ser meg nødt til å svare. Taggerne er henholdsvis Muppy, fryd og lindapinda.

Skriv ned seks underlige/ sære/ eiendommelige ting om deg selv. Deretter sender du utfordringen videre til andre bloggere.

Jeg er den verste til å vaske gulv. Ingen over, ingen ved siden. Da jeg fikk mitt første barn inngikk jeg en avtale med min daværende samboer om at han skulle vaske gulv, hvis jeg sto opp med babyen om natta. Smilet mitt var mer enn bredt da det viste seg at jentungen sov natta over fra hun var fire uker. I løpet av de seks neste årene vasket jeg gulvet maks fem ganger.

Jeg har ofte vondt i viljen, og det meste blir gjort i siste liten.

Hvis jeg liker noe kan jeg lese det hundre ganger. Det kan være et fint dikt, en bloggpost, en artikkel, eller en kort novelle. Hver eneste gang når jeg leser mener jeg at jeg finner noe nytt.

Hvis jeg skal stå opp klokken syv har jeg vekkeklokka på ringing halv seks. Jeg slumrer og snoozer og er selvsagt aldri oppe før ti over syv.

Jeg tør å kjøre selv om det har vært lys på bensinlampa i tre dager. Jeg innbiller meg at reservetanken står meg bi, samme hva.

Jeg slukker alltid alle lys før jeg slår av pc-en. Påslått pc i halvmørket gir en trolsk stemning.

 Jeg utfordrer Allikin, siden jeg ønsker at hun skal oppdatere bloggen sin.