Sola mi og sommeren min

Jeg lever for sommeren. Studieåret er over, og hvem vet hva høsten vil bringe. Jeg har alltid vært best på blogging gjennom den mørke delen av året. Det er dermed tid for å ønske alle en riktig god sommer!

Jeg er glad for dere, og vi ses igjen.

Jeg tror jeg har en lyrisk periode

Noen ganger tenker du ikke.

Det surrer seg selv.

Du hører ikke etter bestandig. De har gitt deg det før.

Innimellom stanser du kanskje. Jeg vet når du går. Hælene slår nedover gaten, tro hvem som får? Dager blir kvelder for deg. Ikke ofte,  men av og til. Da må du henge sammen. Slår armer i kring. Verner det skjøre der inne. Det rørende blå. Tankene roer det store. Skygger blir små. Du gråter stille om kvelden. Det er ingen som ser. Når du en sjelden gang åpner døra, hører du andre som ler.

Du gir av deg selv ganske ofte. Forsiktig banker du på. Åpner en dør til en annen, til du må gå. Da sitter det noen der ute. De må klare seg selv. Når dagen blir kveld uten mening, kommer du frem. Ordene dine kan hjelpe på veien. Ganske så fint. Det daglige blir til noe annet. Jeg vet ikke helt.

De sukker og ringer, til de som forstår.

Du sovner og blir til en annen.

I dag blir i går.

Bildememe

Tagget av Radiohode. Thank you.

Oppgaven er: “Tanken her er å svare på spørsmålene uten å bruke ord, bare bilder. Spørsmålene er fra Dagbladet Fredag.”                 

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på en Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

Hvem tagger du?

Mandag

Du visste så lite, du ante det ei, det var en forvitret og lutende hei.  

Som lo i det fjerne. 

Hvor skal jeg gå, hvor vil jeg ende?

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Der må du forsvinne i den evige tid. Før tiden kommer, har du et liv. Gjør det du skal, da. Finn deg et driv. Det er ikke enkelt, ikke det spor. Bli til deg selv, bli som din mor? Løp i det nære, syng i det fri. Sjansene kommer selvsagt på ny. Det gjør de nok gjerne, det vil jeg da tro. Likevel forsøker jeg å nærme meg noe.

Jeg aner konturer, kan skimte en vei. Langt, langt der borte viser det seg. Sett deg da, jente. Ta deg en hvil. Tenk over det kjente, gå nye mil.

En dag er det over, alle år er forbi. Da vil jeg ikke sitte her bitter å si: Jeg hadde sjansen, men tok jeg den vel? Nei, jeg maktet det ikke,  det var da uendelig lenge igjen.

Jeg klager ikke mye for tiden, dette får bli dagen

Av og til lurer jeg på hva jeg driver med? Hvorfor utsetter jeg meg for det meste og dummeste, år etter år? Andre ganger kikker jeg på folk rundt meg og ser hvordan de tilsynelatende flyr igjennom livet. De gjør sikkert ikke det. Alle har med seg sine erfaringer, sine tanker om sine opplevelser, sine underdrivelser og overdrivelser. Noen dager blir det bare litt nok. I dag er en nok-dag. Verre enn nok-dagen i går, og jeg ber om en nøytral dag i morgen.

Det er først og fremst eksamen som nærmer seg med stormskritt. Jeg har hatt mange tidligere, mange, mange, mange og det har som regel gått fint og greit. I overkant godt, også. Men det kjennes ut som det står så mye på spill nå. Jeg begynner å bli litt voksen, bør tenke litt lengre enn her og nu, kanskje. Jeg har barn å ta hensyn til, skal de finne ut hva de vil med livet sitt, før meg? Av og til tror jeg det.

Jeg krever nok litt mye av meg  selv, men jeg vet at jeg kan hvis jeg bare haler det i land. Og det er veldig rart. Om tre uker er alt over. Da kan jeg gjøre nøyaktig hva jeg vil, en hel sommerferie til ende.

7. mai 2007 skal få gå inn i historien som en drittdag. Nå går jeg på butikken. Jeg vet ikke om det regner, men i dag er det sikkert lurt å ta med en paraply.

Regn

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikke, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder

Det får meg til å smile litt, det diktet.

Bittebittebittelitt.

Jolene, en datter i fengsel og en på date

Dette har vært en fin helg. Først og fremst fordi det har vært sol. Jeg er sikkert ikke den eneste som lar humøret stige når etterlengtet lys er over oss fra morgen til kveld. Døtrene sykler, jeg leser i sola og naboen spiller gitar. Eksamensnervene roer seg  ganske greit. 11. mai er den første D-dagen.

Hvorfor Jolene? Jo, fordi mor og to barn spilte den høyt på den korte turen bort til tante og de danset og lo så innmari i baksetet. Av diverse trafikkmessige hensyn lot det seg dessverre ikke forevige, men en tur i fengsel og en date er godt dokumentert. Det er fort gjort å få en bitteliten helg til å bli innholdsrik.

 

Jolene:

Jolene, jolene, jolene, jolene
Im begging of you please dont take my man
Jolene, jolene, jolene, jolene
Please dont take him just because you can
Your beauty is beyond compare
With flaming locks of auburn hair
With ivory skin and eyes of emerald green
Your smile is like a breath of spring
Your voice is soft like summer rain
And I cannot compete with you, jolene

He talks about you in his sleep
Theres nothing I can do to keep
From crying when he calls your name, jolene

And I can easily understand
How you could easily take my man
But you dont know what he means to me, jolene

Jolene, jolene, jolene, jolene
Im begging of you please dont take my man
Jolene, jolene, jolene, jolene
Please dont take him just because you can

You could have your choice of men
But I could never love again
Hes the only one for me, jolene

I had to have this talk with you
My happiness depends on you
And whatever you decide to do, jolene

Jolene, jolene, jolene, jolene
Im begging of you please dont take my man
Jolene, jolene, jolene, jolene
Please dont take him even though you can
Jolene, jolene

Dolly Parton

Meme – overskriftslyrikk

Maclinda har tagget meg, og jeg skal lage poesi av de siste overskriftene på bloggen min. Jeg skal gjøre mitt beste.

Å pakke frem en vårjente

Forbauset?

Tilfeldigheter?

Nei.

I disse eksamenstider, skal jeg…… ?

Så fint å ha en venn rundt forbi.

Når det skjer.

Jeg tagger Allikin, turkis og linda.

Så fint å ha en venn rundt forbi

Eller to, eller tre. Nesten som en elsker i hver havn.

Det var en veldig fin Tromsøtur, hildepilde. Siden du har lagt ut et særdeles fælt bilde av meg, har jeg funnet et hvor vi begge er fine.

Jeg gleder meg til neste gang – nå er det ikke lenge til sommeren. *suss*

Nei

Den som aldrig var hel i sin ungdoms galenskap, blir heller aldrig hel i sin vishet som mann.

Ola Hansson

Forbauset

Jeg blir ofte det. Forbauset. Det er akkurat som jeg har skjønt veldig mye i utrolig mange år, men etterhvert som tiden går skjønner jeg at forstår på en annen måte. Jeg virkelig forstår – og lar jeg meg forbause.

Jeg blir forbauset når voksne damer sitter ved kjøkkenvinduet med sladrespeil på kjøkkendøra. Jeg lar meg forbause når jeg oppdager at en overordnet klipper håret sitt på kontoret mens hun lar viktige saker på programmet seile forbi som en forlatt flaskepost. Forbauselsen er også tilstede når jeg drar med barn på fritidsaktiviteter. Jeg er selvsagt klar over at foreldre presser barn, og at de kjefter mens de tror at ingen ser de. Det er bare måten og de harde stemmene som gjør meg forbauset. Jeg kunne kanskje, et understreket kanskje, trodd at noen fikk seg til å tatovere et bilde av barnet sitt på venstre skulder. Jeg blir likevel forbauset når noen faktisk gjør det. Jeg har aldri vært særlig fattig og har forsåvidt vokst opp i en grei middelklasse, men et sted der inne har jeg fått med meg noe om at de rike har det best. Leker best. Jeg lar meg derfor forbause over at det ikke virker som rike barn leker. Jeg snakker med de i butikken eller på lekeplassen fordi døtrene min kjenner barna, men de tør såvidt svare og ser blygt i gulvet. Klærne er pene og rene. Det er ikke det.

Forbauset av meg selv kan jeg bli. Jeg liker å tro at jeg er tilstede og får med meg det meste. Det gjør jeg nok. Likevel hender det at tiden går meg litt hus forbi og selv om jeg som regel henter meg inn, lar jeg meg forbause over at noen vet mer enn meg. Jeg må ha levd i en boble, eller kjent mange som er mindre oppdaterte enn hva jeg er. Samtidig tror jeg ikke det. Det er ikke altfor lenge siden jeg skiftet miljø. Tidligere har det meste vært plankekjøring, forbauselse er kanskje det som må til før det forandres der oppe? Forbauselser som strekkehjelp?

For tiden kryr dagene av forbauselser og aha-opplevelser.

 I think I like it.