Å bruke sin blågg

En gang hadde jeg en blågg for å komme igjennom hverdagen. Den var alvorlig og tung og dyster. Men den var fin midt i det vanskelige, for jeg kom meg fremover. Fremover via ordene som jeg så ble til der foran meg. Eller de var selvsagt til allerede, men de ble tydelige, og jeg klarte å flytte mine egne dager. Dit jeg ville ha de. Ikke tilbake, ikke til siden og i alle fall ikke ned i et dyster mørkt hull igjen. I did it.

Nå er det på tide å ta frem fornyet styrke. Jeg har veldig mye jeg skal ha gjort de nærmeste to månedene og litt, og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.  Jeg tar meg  i å være stresset. Det er uvant. Jeg er som regel forholdsvis laidback og avventende, og nå kaster jeg papirer rundt meg. Jeg blir i tvil om hvor jeg har satt fra meg den forrige tomme? kaffekoppen og husker heller ikke om jeg har vært på toalettet i dag. Jah.

Derfor skal jeg benytte deg, kjære blågg. Mine touchfingre skal dra ut all livskraft jeg kan få ved å se ordene mine bli levende.  De skal om mulig danse her på skjermen min, og gi meg all den inspirasjon jeg trenger. Jeg skal nikke fornøyd til min egen fremgang, og hvert skritt på veien skal bli dokumentert. Nei, nå tuller jeg. Det skal de ikke, for det er aldeles ikke hensikten. Målet er å få gjort noe, og hvis jeg gir meg selv litt skriveskvaldretulletid kan jeg vips bli ganske produktiv der det behøves. I skrivende stund har jeg nettpause fra forumlivet og det er nok lurt. Jeg har nemlig en egen evne til å henge meg opp i alt hva andre driver med. Slikt blir en ikke geni av. Muligens etterhvert, men ikke i begynnelsen. Jeg er aldeles ikke bekymret for at jeg ikke skal klare å innta observasjonsrollen igjen. Det er nemlig meg det. Observatøren og overtenkeren. Men ikke nå. Absolutt ikke nå, for da går det strakaste vegen.

Vel. Kan det være noe hjelp i dette? *spent*

Mail avsendt.

Betalt den regningen for å få ordnet meg duplikat av et vitnemål som jeg har mistet et sted på veien.

Notert stikkord på alle de åtte oppgavene jeg må ha klar til i morgen.

Smile.

Hah. Det er jammen greit å nekte seg selv posting før pliktene er gjort.

 

En post til ære for alle forsømte blogger

Jeg tror det er flere av dere. Bloggene som såvidt seiler på nettet, i motvind. Værsegod.

Hva har skjedd siden sist? Joda, litt av hvert. Dagene går, impelimp består. Huset har vært invadert av befengte små kryp, og jeg oppfordrer alle med lus i hus: Bekjemp udyrene. Hvis det ikke kjemmes og temmes, vil man aldri få bukt med problemet. Gjensmitting er bare æsj.

En dag dissekerte jeg litt. Jeg er ikke så veldig god på fiskesløying, men det var ganske morsomt. Jeg som rynker på nesen av slikt som dette har pirket ut fiskeøyelinser og nesten blitt glad i hjertet. Duften fra lungene til en gris var ikke like sjarmerende, da. Ikke fettlaget i kakkerlakkene heller. Men hva skal man vel ikke igjennom for å få gjøre det man vil her i livet?

Ellers trodde jeg at våren kom, men det gjorde den ikke. Påske først, vinter etterpå. Logisk.

I min særdeles personlige og familiære blågg er det på sin plass med et lite barndomsminne.

Kamilla og Tyven. *hjerter*

Jeg har bestilt dvd-en til mine døtre og er fremdeles betatt.

Ansikter

Ansikter flyter forbi meg hele tiden. Jeg er ganske god på ansikter. Kjenner igjen fort og husker. Noen ganger tror jeg at jeg kan bli sprø når jeg sitter og forestiller meg alle kombinasjoner. Hvordan kan det ha seg egentlig? At punktum, punktum, komma, strek både blir Kari og Ola og Jens sitt fjes?  Før likte jeg de maleriske ansiktene. Ansikter hvor to øyne er perfekt plassert over en passelig liten spisse nese. Med en munn som er litt større enn en dukkes. Litt mystikk og hud så vakker.

I dag legger jeg bedre merke til spillet i ansiktene. Livet som leves. Det som har vært, er og skal bli. Blikket som ikke møter og luften som blir trukket inn i en nese som forsøker å puste seg frem her i livet.

Jeg tar meg i å stirre når jeg går der ute. Det er ikke så pent, aldeles ikke særlig høflig og jeg har fått høre det fra andre at jeg må slutte å glo. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være.

Jeg er en betrakter.

Hvor jeg er?

Prøv å snu deg.

En liten årskavalkade

Nyttår igjen. Jeg er bare få timer unna og tipper at jeg blir med på ferden inn i 2008. Det er fristende å ramse opp nyttårsforsetter og gode tanker for det kommende året. Det er jeg ikke i særlig humør til, så jeg velger heller å avslutte året med et blikk på hvordan 2007 var for meg. I begynnelsen likte jeg ikke året noe særlig, men så ble jeg litt mer glad i det, da. Måned etter måned.

Det startet i januar. For å være helt ærlig husker jeg ikke hva som skjedde i januar, men jeg var nok ganske blakk og spiste mye fiskepudding til middag.

Februar neste. Jeg innbiller meg at jeg leste flittig, jobbet endel og reiste et eller annet sted? Jeg erindrer i alle fall den lille sta jenta som skal gå selv. Snart er det ingen som kommer forbi henne i skisporet.

Mars. Herlighet. Det var en usedvanlig fin måned. Det ble nesten vår og jeg vet at jeg var på en fin gårdsfest. Ble nok litt full og så der. Samtidig diskuterte vi livets store og små spørsmål, og jeg nøt all vårluften jeg kunne få dratt inn gjennom nesen.

April. Jeg ser at jeg var litt tidlig ute med våren i mars, men det er fordi jeg er glad i våren. Jeg velger meg april, tok ingen dispril og var mye ute. Blåggen levde nok mer i april enn hva den gjør på tampen av desember. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har muligens noe med energi å gjøre.

Mai. Da ble jeg nesten tante for første gang. Kun en måned igjen. Jeg gjorde unna mange eksamener. Hadde for lengst tatt den første utepilsen og var klar for alt hva sommeren måtte bringe med seg. Jobben var fin og tilgjengelig. Me like. Jeg gledet meg nok like mye til å svømme som herremannen under.

Juni. Det ble bestemt av vi skulle dra til Roskilde. Jeg er glad for at jeg dro, og jeg ble slett ikke ruinert på turen. Fine jenter. Fine gutter og mye bra musikk. Jeg ble om mulig enda mer forelsket i Thomas Dybdahl. Så Thomas: Jeg er her. Her inne. Bare kom du.

Juli. Vi dro til Roskilde, da. Dessuten hadde jeg lang ferie med mine barn og min venninnes barn og det var riktig så trivelig. En kveld dukket en sjaman fra intet opp på plattingen min. Han fikk røyk og vi ble kloke. Livet er her og nu, vet dere.

August. Kristiansand og dyrepark. Tante hadde jeg selvsagt blitt. Allerede i juni så nå var barnet fint og mykt og to måneder. Hun så på meg, og jeg er sikker på at vi har en connection. I de senere måneder på året ler hun høyt når hun ser meg, og jeg har til og med hørt at hun ser ut som meg. Den jenta skal jeg ikke gi slipp på.

September. Jeg måtte jo satse. Den jobben er fin, og utdannelsen er grei. Samtidig vil jeg noe mer. Jeg tror at det er slik at man bare må få gjort det. Få det ut fra teorien og dra seg fremover. Jeg var så nervøs, så nervøs de første dagene. Helt alene. Litt sånn annerledes skole enn jeg var vant til. Men jammen: Jeg er visst mer sosial enn jeg trodde. Nå har jeg røykevenner, skravlevenner og vinvenner. Klart jeg gleder meg til å se dere igjen uti januar.

Oktober. Lang høstferie i nord der oppe. Guri, det var mange dager. Og de var fine, vet dere. Omtrent alle sammen. Da vi satt på t-banen en sen kveld vel hjemme igjen med en syngende mann ved vår side var det fint å høre fra den ikke så altfor gamle: «For noen nydelige jenter. Og husk at dere må passe på den fine mammaen deres.»

November. Jeg klarte det jeg ikke trodde, og jeg var flinkest. Det var flere flinkeste, men ingen flinkere. Halvveis til målet, og da er det bare å dra seg fremover.

HILSEN GENIET.

Desember. Julemåneden. Jeg så nok filmer i alle fall. Gråt av den afrikanske brutaliteten. Lo fordi jeg av alle ting klarte å finne frem til en komedie som jeg ikke må se igjen. Da er det mulig at jeg vil komme til å stryke med. Gode minner fra Prahaturen i november, konsertene igjennom året og tankene som er der, men ikke tar over. Jeg har bestemt meg for å spare også. Dessuten har jeg invitert til nyttårsaften. Snart kommer gjestene. Jeg håper vi slipper raketter inn gjennom vinduene.

Godt nyttår folkens!

Då blir det jul igjen

To sanger.

 En fordi den er så vond og viktig.

 Den andre fordi den er yndlingsjulesangen.

Jeg ønsker dere alle en riktig god jul! Måtte den bli den beste.

Hvis det ikke helt går min vei

Når du tenker at du virkelig gjør en innsats er det lett å bli irritert når den responsen du håpet på ikke ble slik du hadde tenkt. Jeg er muligens vant til å få det litt som jeg vil, og liker ikke at noe ikke går min vei. Vel, det er opp til meg å reagere på det.

Jeg kan:

1: Tenke at jeg ikke gidder mer.

2: Tenke at jeg ikke gidder mer i det hele tatt, og at jeg bør finne på noe annet.

3: Tenke at jeg definitivt ikke gidder mer på noen som helst slags måte, og at hvis det er slik det skal være så kan de heller ha det så godt og jeg skal da gjøre mine ting uansett. Vil de ikke ha meg, nei, så ok.

Eller jeg kan snu litt på tankene og:

1. Ta det med som en erfaring. Se på det som en utfordring slik at jeg kan gjøre det enda bedre.

2. Si ifra om hva jeg synes er tåpelige og unødvendige kommentarer. Ikke være redd for å vise at det ikke alltid går an å skjønne alt her i verden.

3. Bestemme meg for at jeg skal bli mye mer flink til å takle negativ kritikk i fremtiden enn jeg er i dag. Det er en øvingssak og jeg er nok ikke den beste til å takle negative tilbakemeldinger når det går på det som betyr noe for meg.

Uansett: Akkurat nå skal jeg blåse i hva de måtte mene der ute. Jeg er meg og kan definitivt bli bedre. Likevel er jeg meg i form av meg selv. Det må da være fint?

 God helg, folkens. I kveld blir det konsert!

Når jeg vil dele med deg

Jeg kan kjenne meg selv.

Ansiktet. Håret. Bena. Hendene.

Det er en merkelig følelse å være tilstede i seg. Vite at når jeg blygt ser på deg, kan det hende at du titter tilbake. Det er rart å vite at kan hende tenker du ikke på meg i det hele tatt.  Du retter muligens ikke et blikk i min retning og aner ingenting om at jeg står ved siden av deg og venter på at vi to skal snakke. 

Når du ser på meg, blir jeg i det samme litt mer av meg selv. Jeg ønsker sterkere å være tilstede i din dag, og gir bittelitt mer av meg for å kjenne. I små korte øyeblikk danser du med skjerfet ditt foran blikket mitt, og jeg ler av deg. Du danser, selv om du sitter helt stille der borte ved veggen. Det virker som du ikke tenker. Men det gjør du jo. Jeg tror ikke på at det kan være tomt hos noen. Hvis det er tomt, må jo tomt komme av noe og noe kan ikke komme av tomhet.

Jeg skjønner at jeg er her og du er der. Jeg skjønner at du er her og jeg er der, og at vi to sammen på en eller annen måte kan finne hverandre. Ikke finne sammen slik at vi skal gifte oss, eller formere oss eller tvinne fingre mens vi sitter der.

Være sammen slik at vi kan snakke. Drikke kaffe.

Være sosiale mens vi tenker på det som vi til stadighet selv tenker på. Det vi til stadighet selv tenker på, kan vi kanskje dele. Dele med hverandre slik at vi litt lettere kan forstå hvorfor du kjenner deg som deg, og jeg som meg. Ved  å vise bittelitt av det vi har sammen der inne. Vi to kan kanskje åpnes. Åpnes til noe fint og holdbart.

Vi kan speile oss i hverandre. På den måten får jeg en litt større følelse av meg, og jeg tror og håper at du kan få en litt videre følelse av deg.

Det er tanken min, da.

Men det er bare sammen med deg at jeg kan finne ut om den stemmer.

Å reise tilbake

Jeg lovte meg selv at jeg skulle reise tilbake en gang.

Jeg skulle takle det, for jeg har mye igjen – og tror at det er veien å gå.

Jeg så for meg hvordan jeg skulle gå seirende ut av en diskusjon. Kanskje en liten kamp? Jeg skulle iallefall fortelle hvor landet lå, og hva jeg mente om saken.

Det var ikke så mange tanker knyttet til det, da jeg forlot. Det var dager før alt skulle skje, og jeg visste at det var mange der. Mange som jeg likte, og som ville meg godt. Det gikk timer uten at jeg tenkte noe. Dager. Det var så rart. Selv om jeg var nærme, og kunne ha bristet i det kommende sekundet.

Vi kjørte innover. Tok den velkjente gamle turen og det nærmet seg. To dager hadde jeg likevel til rådighet, før jeg visste at det var tiden. Dagene ble brukt til fulle, og jeg rakk heller ikke nå å gruble. Plutselig var jeg tilbake igjen. Tilbake uten  bekymringer og minimalt med vond klump i brystet.

Det ble lørdagskveld. Vi hadde bestemt oss for å ta bussen. Vel fremme og jeg visste at vi var i samme by. Det anfektet meg merkelig nok ikke særlig nå heller. Selv om jeg nok kjente at jeg var ørlite nærmere. Spenningen lå der bak, men jeg lot meg ikke ødelegge.

Det ble søndag. Søndag og fint og tidlig. Jeg hilste. Så dit jeg selv ville og merket at blikket mitt var fast. Tankene mine var inni meg, og jeg kjente ikke noe behov for å opponere. Det var ingen lyst i meg til å kjempe mer. Det var greit. Greit i den forstand at det var over,  og jeg vet at det aldri kommer tilbake. Kan hende vi treffes igjen og vi tenker vel begge, men jeg klarte å gjennomføre.

Med hele meg.

Hurra!

Å tenke seg om

Jeg husker de lange nettene.

De vonde timene.

De forstenete tårene.

Jeg vet at jeg var sliten. Et sted langt der inne var ansvaret for stort, og jeg tok det til meg. Uvitende om at andre hadde det på samme viset. Dagene var bare borte vekk der et sted. Jeg husker ikke om jeg var i live.

Hun var nummer to. Det andre barnet, født som den første og nydelig som seg selv. Hun var elsket og ønsket og jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg må ha blitt sliten. Så ufattelig sliten. Helt alene i nord, og en større å ta seg av. Jeg var liten selv, tror jeg. Den lille jenta med alt ansvaret. Folk så på meg, og jeg ville ikke at det skulle vises at jeg var noe dårligere enn de. Jeg var ung. Jeg var stolt og skulle kunne klare meg selv.

Det var nok ikke så bra. Det meste ble tyngre. Forholdet forsvant. Livet ble meningsløst. Selv om det var forventet at jeg skulle elske og være glad. Slektninger og bekjente trodde at alt var fint. Jeg var den beste til å spille. Helsesøster ante intet om at moren som var så behjelpelig og usårbar, egentlig var i opprør der inne. Jeg ville gråte om kvelden. Gjøre det beste for barnet. Hadde jeg bare turt. Sagt et bittelite hjelp. Men det var ingen.

De stilleste og flinkeste blir ikke hørt. Ikke der. Ikke på skolen. Ikke hjemme. De skal klare seg selv, og det er ikke helt  greit? Jeg klarte det også. Uten barn var det meg som var ansvaret. Men det blir for tungt for et menneske å drive hjemmet alene.

Hvor var mannen kan du spørre? Jeg vet ikke. Jeg tror jeg dyttet ham fra meg.

Jeg kan heldigvis gråte av det i dag.

Kaldt, fint, høst og Annie Lennox

Innimellom vet jeg ikke helt, jeg. Det er på en måte litt av det samme, ganske mye nytt, mere å ta tak i, andre ting som går av seg selv. Det nærmer seg høst. Det er kaldere på bena, de varmeste sokkene begynner å krype fremover i skapet. Jeg vet ikke helt om det skjer av seg selv, men det skjer. Det regner når det er kveld. Det er vått og mørkt, himmelen er der, men den er vanskelig å få fatt på. Bilen sklir gjennom vannet og jeg myser. Jeg vil ikke påstå at jeg misliker det, men jeg vet ikke helt om det er noe jeg trakter etter heller.

Jeg møter nye mennesker. Jeg snakker med de. Leter. Finner. Mister. Så kommer det nye dager.  Nye minutter. Nye erfaringer. Jeg tror at jeg vet at jeg takler det. Sanger nynner seg forbi. Kveld blir morgen. Vi tar oss god tid. Jeg smører og får unna. Jeg smiler og er blid.

Jeg er ofte blid.

Det er besøk titt og ofte. Desperate tanker er stort sett ganske fjerne, men noen ganger vil jeg bare. Jeg vet ikke helt hva, men tenker at det er noe som kommer etterhvert. Det må jo finnes en der ute. En som jeg virkelig faller for? Spontant hvis mulig, over tid hvis det er det som skal til. Høsten er full av det.  Varme, stearinlys, små kyss i trange bakgater. Sirlige ord på små notater, fulgt opp av lykkelige mail. Av og til kan brevet skrives på en serviett. Da sjarmerer det nesten mest.

Bøker er fint om høsten. Jeg leser Torborg Nedreaas med iver. Planen er alle bøkene innen neste måned. Så skal jeg på tur. Til nord og kulde. Hjemlige trakter. Gamle og nye spor. Det kommer til å gå fint. Ekstra ull i kofferten og vi er klare. Jentene blir med. En lang høstferie til ende. Være med på å føre et lite tantebarn til dåpen.

Synge. Sove. Være. Leve.

Det er en fin lærer, også. En usedvanlig lærer. Nesten som han som var en gang. Denne er ny, da. Ny og fin, men god og gammel. Vet hvordan han skal engasjere.

Sprette. Våkne.

Jeg vil la meg rive avgårde. Finne det som jeg tror at jeg leter etter. Ordene triller iallefall. Fremover, bortover. Forhåpentligvis ikke til unytte. Men det er det vel bare meg som kan bestemme? Jeg vet iallefall at det er det jeg vil. Jeg vil og må og kan. Det ser så meget lysere ut denne mørke høsten. Det skal jeg holde fast på. Jeg gjorde min borgerplikt også. Stemte.

Og en sang.

Annie Lennox og Paul Buchanan.