Å bruke sin blågg

En gang hadde jeg en blågg for å komme igjennom hverdagen. Den var alvorlig og tung og dyster. Men den var fin midt i det vanskelige, for jeg kom meg fremover. Fremover via ordene som jeg så ble til der foran meg. Eller de var selvsagt til allerede, men de ble tydelige, og jeg klarte å flytte mine egne dager. Dit jeg ville ha de. Ikke tilbake, ikke til siden og i alle fall ikke ned i et dyster mørkt hull igjen. I did it.

Nå er det på tide å ta frem fornyet styrke. Jeg har veldig mye jeg skal ha gjort de nærmeste to månedene og litt, og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.  Jeg tar meg  i å være stresset. Det er uvant. Jeg er som regel forholdsvis laidback og avventende, og nå kaster jeg papirer rundt meg. Jeg blir i tvil om hvor jeg har satt fra meg den forrige tomme? kaffekoppen og husker heller ikke om jeg har vært på toalettet i dag. Jah.

Derfor skal jeg benytte deg, kjære blågg. Mine touchfingre skal dra ut all livskraft jeg kan få ved å se ordene mine bli levende.  De skal om mulig danse her på skjermen min, og gi meg all den inspirasjon jeg trenger. Jeg skal nikke fornøyd til min egen fremgang, og hvert skritt på veien skal bli dokumentert. Nei, nå tuller jeg. Det skal de ikke, for det er aldeles ikke hensikten. Målet er å få gjort noe, og hvis jeg gir meg selv litt skriveskvaldretulletid kan jeg vips bli ganske produktiv der det behøves. I skrivende stund har jeg nettpause fra forumlivet og det er nok lurt. Jeg har nemlig en egen evne til å henge meg opp i alt hva andre driver med. Slikt blir en ikke geni av. Muligens etterhvert, men ikke i begynnelsen. Jeg er aldeles ikke bekymret for at jeg ikke skal klare å innta observasjonsrollen igjen. Det er nemlig meg det. Observatøren og overtenkeren. Men ikke nå. Absolutt ikke nå, for da går det strakaste vegen.

Vel. Kan det være noe hjelp i dette? *spent*

Mail avsendt.

Betalt den regningen for å få ordnet meg duplikat av et vitnemål som jeg har mistet et sted på veien.

Notert stikkord på alle de åtte oppgavene jeg må ha klar til i morgen.

Smile.

Hah. Det er jammen greit å nekte seg selv posting før pliktene er gjort.

 

Hvis det ikke helt går min vei

Når du tenker at du virkelig gjør en innsats er det lett å bli irritert når den responsen du håpet på ikke ble slik du hadde tenkt. Jeg er muligens vant til å få det litt som jeg vil, og liker ikke at noe ikke går min vei. Vel, det er opp til meg å reagere på det.

Jeg kan:

1: Tenke at jeg ikke gidder mer.

2: Tenke at jeg ikke gidder mer i det hele tatt, og at jeg bør finne på noe annet.

3: Tenke at jeg definitivt ikke gidder mer på noen som helst slags måte, og at hvis det er slik det skal være så kan de heller ha det så godt og jeg skal da gjøre mine ting uansett. Vil de ikke ha meg, nei, så ok.

Eller jeg kan snu litt på tankene og:

1. Ta det med som en erfaring. Se på det som en utfordring slik at jeg kan gjøre det enda bedre.

2. Si ifra om hva jeg synes er tåpelige og unødvendige kommentarer. Ikke være redd for å vise at det ikke alltid går an å skjønne alt her i verden.

3. Bestemme meg for at jeg skal bli mye mer flink til å takle negativ kritikk i fremtiden enn jeg er i dag. Det er en øvingssak og jeg er nok ikke den beste til å takle negative tilbakemeldinger når det går på det som betyr noe for meg.

Uansett: Akkurat nå skal jeg blåse i hva de måtte mene der ute. Jeg er meg og kan definitivt bli bedre. Likevel er jeg meg i form av meg selv. Det må da være fint?

 God helg, folkens. I kveld blir det konsert!