Av latskap blir det klokskap

Når jeg er på vei hjem lurer jeg på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg lurer alltid på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg tror jeg har et gen for å være kronisk ubesluttsom.

Når jeg sitter slik vet jeg at jeg egentlig vil leke.

Med deg.

Med ord.

Med dagen.

Jeg vil være våken uten at jeg svinner hen.

Jeg vil være levende uten at jeg tar meg helt ut.

Jeg vil få det til, men jeg vil helst ikke forgå på veien.

Jeg tror jeg er ganske lat.

Av latskap har det kommet mye klokskap.

*venter*

Smertelig uunngåelig

De sa det til deg.

Høyt.

Stille.

De hadde kanskje rett.

Men hvorfor høre?

Du skjønte at du ville utsette det uunngåelige.

Det var derfor du gjorde det.

I etterkant kan du vurdere om du dro det for langt?

Men smerten ville ha kommet uansett.

Jeg klarer ikke å bli klok på om det er forskjell i smertegraden.

Det er vondt å være menneske

Det er  vondt å være menneske, når kvelden ligger der.

Det er vondt å være menneske, når du er nesten åtte og vanskelige tanker er så nær.

Det er vondt å være menneske, når søvnen din er fjern.

Det er vondt å være menneske, når du hyler på din mor.

Det er vondt å være menneske, når du trygler om noen ord.

Det er vondt å være menneske, når ordene blir små.

Det er vondt å være menneske, fordi du tror at mor skal gå.

Det er vondt å være menneske, når du vil forsikres om igjen.

Det er vondt å være menneske, når du forstår at du blir stor.

Det er godt å  være menneske, når du får trøst og trygghet fra din mor.

Åh…

And it was at that age… Poetry arrived

in search of me. I don’t know, I don’t know where

it came from, from winter or a river.

I don’t know how or when,

no, they were not voices, they were not

words, nor silence,

but from a street I was summoned,

from the branches of night,

abruptly from the others,

among violent fires,

or returning alone,

there I was without a face,

and it touched me

Pablo Neruda

Jeg tror jeg har en lyrisk periode

Noen ganger tenker du ikke.

Det surrer seg selv.

Du hører ikke etter bestandig. De har gitt deg det før.

Innimellom stanser du kanskje. Jeg vet når du går. Hælene slår nedover gaten, tro hvem som får? Dager blir kvelder for deg. Ikke ofte,  men av og til. Da må du henge sammen. Slår armer i kring. Verner det skjøre der inne. Det rørende blå. Tankene roer det store. Skygger blir små. Du gråter stille om kvelden. Det er ingen som ser. Når du en sjelden gang åpner døra, hører du andre som ler.

Du gir av deg selv ganske ofte. Forsiktig banker du på. Åpner en dør til en annen, til du må gå. Da sitter det noen der ute. De må klare seg selv. Når dagen blir kveld uten mening, kommer du frem. Ordene dine kan hjelpe på veien. Ganske så fint. Det daglige blir til noe annet. Jeg vet ikke helt.

De sukker og ringer, til de som forstår.

Du sovner og blir til en annen.

I dag blir i går.

Mandag

Du visste så lite, du ante det ei, det var en forvitret og lutende hei.  

Som lo i det fjerne. 

Hvor skal jeg gå, hvor vil jeg ende?

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Der må du forsvinne i den evige tid. Før tiden kommer, har du et liv. Gjør det du skal, da. Finn deg et driv. Det er ikke enkelt, ikke det spor. Bli til deg selv, bli som din mor? Løp i det nære, syng i det fri. Sjansene kommer selvsagt på ny. Det gjør de nok gjerne, det vil jeg da tro. Likevel forsøker jeg å nærme meg noe.

Jeg aner konturer, kan skimte en vei. Langt, langt der borte viser det seg. Sett deg da, jente. Ta deg en hvil. Tenk over det kjente, gå nye mil.

En dag er det over, alle år er forbi. Da vil jeg ikke sitte her bitter å si: Jeg hadde sjansen, men tok jeg den vel? Nei, jeg maktet det ikke,  det var da uendelig lenge igjen.

Jeg klager ikke mye for tiden, dette får bli dagen

Av og til lurer jeg på hva jeg driver med? Hvorfor utsetter jeg meg for det meste og dummeste, år etter år? Andre ganger kikker jeg på folk rundt meg og ser hvordan de tilsynelatende flyr igjennom livet. De gjør sikkert ikke det. Alle har med seg sine erfaringer, sine tanker om sine opplevelser, sine underdrivelser og overdrivelser. Noen dager blir det bare litt nok. I dag er en nok-dag. Verre enn nok-dagen i går, og jeg ber om en nøytral dag i morgen.

Det er først og fremst eksamen som nærmer seg med stormskritt. Jeg har hatt mange tidligere, mange, mange, mange og det har som regel gått fint og greit. I overkant godt, også. Men det kjennes ut som det står så mye på spill nå. Jeg begynner å bli litt voksen, bør tenke litt lengre enn her og nu, kanskje. Jeg har barn å ta hensyn til, skal de finne ut hva de vil med livet sitt, før meg? Av og til tror jeg det.

Jeg krever nok litt mye av meg  selv, men jeg vet at jeg kan hvis jeg bare haler det i land. Og det er veldig rart. Om tre uker er alt over. Da kan jeg gjøre nøyaktig hva jeg vil, en hel sommerferie til ende.

7. mai 2007 skal få gå inn i historien som en drittdag. Nå går jeg på butikken. Jeg vet ikke om det regner, men i dag er det sikkert lurt å ta med en paraply.

Regn

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikke, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder

Det får meg til å smile litt, det diktet.

Bittebittebittelitt.