Å liste seg ut

Jeg lister meg så stilt på tå, når jeg skal ut å prøve. Jeg prøver bare det jeg må, og kanskje litt hva jeg  behøver? De siste dagene har jeg fått så lyst til å blågge igjen, og jeg må snike meg utpå.

Her er jeg. Nesten ett år eldre og litt klokere? Tja.

Hei verden.

Faktisk, du

Hun kastet på håret. Hadde satt det i strikk i dag. Eller hun hadde fått hjelp. Det fikk hun alltid. Moren strøk henne over nesen før hun plasserte det rosa strikket. Litt løst først, før hun strammet til. Hestehalen ble finest da. Nesten litt tøff, mener hun selv. Hun. Fem år.

Det er ingen som har så fint hår som meg.

Neida.

———

Er hun syk? Er hun skikkelig syk? Hun er Petra. Hun er bilen. Det er femåringen som spør, og har med stort alvor tatt seg til det faktum at en bil kan døpes.  Ja, hun er litt syk. Jeg tror det er noe med magen, øh, motoren. Ja, der fremme, vet du. Delene som får motoren til å gå. Aha, det blir som magen min det. Ja, nesten altså.

Magen min er jo ikke syk. Det blir den aldri.

Aldri? Nei, la oss ikke håpe det.

—–

Se! Jeg kan svømme. Jeg kan faktisk svømme. Langt avgårde. Fører du deg ikke fremover med hendene, spør jeg. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kan svømme  helt på ordentlig. Bare se.

Hendene følger bunnen.

Joda, sier jeg.

——- 

Ja, du vet han lillebroren til, la oss for nettets skyld, kalle henne Klara. Vet du at han ligner på meg? Tja, sier jeg. Kanskje litt. Ja, han gjør det. Han er skikkelig søt. Ja, sier jeg. Det er han. Kjempesøt, sier hun. Ja, sier jeg. Men han har bittelitt mindre øyne enn meg, så jeg er søtere.

Faktisk.

Faktisk, du.

———

Hun regner kjapt, den lille ungen som snart skal bli skolejente. Hva er tre ganger fire, spør jeg. Tre ganger fire? Det er jo kjempelett. *tenkepause* Elleve. Elleve, sier jeg. Kan det stemme, da? Hun tenker igjen. Nei, det blir jo tolv.

Hahahahaha, bare tulla, jeg.

Åhå, sier jeg.

——-

La oss alle fylle fem. Det er da vi får troen på oss selv.

Inni mitt hode

«Når det nærmer seg eksamensdatoen skal jeg hoppe inn i tankegangen din, for å bli der».  

(Impebekjent, 2008).

Hun kommer til å gå seg bort.

Av latskap blir det klokskap

Når jeg er på vei hjem lurer jeg på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg lurer alltid på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg tror jeg har et gen for å være kronisk ubesluttsom.

Når jeg sitter slik vet jeg at jeg egentlig vil leke.

Med deg.

Med ord.

Med dagen.

Jeg vil være våken uten at jeg svinner hen.

Jeg vil være levende uten at jeg tar meg helt ut.

Jeg vil få det til, men jeg vil helst ikke forgå på veien.

Jeg tror jeg er ganske lat.

Av latskap har det kommet mye klokskap.

*venter*

Smertelig uunngåelig

De sa det til deg.

Høyt.

Stille.

De hadde kanskje rett.

Men hvorfor høre?

Du skjønte at du ville utsette det uunngåelige.

Det var derfor du gjorde det.

I etterkant kan du vurdere om du dro det for langt?

Men smerten ville ha kommet uansett.

Jeg klarer ikke å bli klok på om det er forskjell i smertegraden.