Jeg tenker mye for tiden. På livet og dager og tiden og det som følger med. Det er i og for seg ikke noe revolusjonerende, men jeg merker at det får meg til å plukke opp det som skjer rundt meg på en annen måte. Jeg vil ikke at dagene bare skal gå og gå, uten at jeg er fullstendig til stede i det som skjer. Slik har det periodevis vært tidligere.
Takk, Porcelli (1997) for dagens bidrag til å utvide horisonten min:
«There`s an egoistic perspective… At a certain point in life, the difference between helping others and helping oneself disappears. You see it as a parent, that there`s no difference in giving love to a child and receiving it. That perspective can be broadened to reach outside the family, to receive love from the universe somehow.»
Det er lov å tenke på seg selv også. Jeg vil reise mer, jeg vil hjelpe, det er en verden der ute. Gi meg noen år til, så drar jeg igjen.
So long, lille Himbabarn. *savne*
