Hun sto nesten naken på gulvet. Med en skjorte som rakk henne til hoftene. I hånden holdt hun en nøkkel. Blikket hennes var langt borte. Mye lenger avsted enn mine medfølende øyne kunne nå, og langt mer dystert enn hva jeg trodde var mulig. Hun burde glede seg nå. Det er jo det man skal gjøre?
Jeg kjente henne ikke. Jeg kom nok ikke til å bli kjent med henne heller. Hun var så nydelig ung og vever, og jeg er av sorten som ikke går for nære. I alle fall ikke før jeg blir bedt. Hun viste ingen tegn til å be meg inn, men jeg ønsket likevel å hjelpe. Jeg var såpass sikker på meg selv at jeg visste at jeg kunne bidra.
Det var ikke en lyd å spore. Ikke et knyst fra hennes sammenkneppete lepper, og det var ingen som holdt henne i hånden. Jeg strøk henne forsiktig over pannen. Hun viste ingen tegn til å like det jeg gjorde. Jeg la merke til at bena var slitne og hun virket langt eldre enn sine nitten somre. Uten hjelp skulle hun nå bli to. Alene og med den dødelige sykdommen.
Vi forsto ikke hverandre. Jeg kunne ikke skimte mange likheter med det hun gjorde og hva jeg drev med for senest tre år tilbake. Det gikk så greit for meg. Jeg fikk støtte og omsorg. Kunne hyle så høyt jeg bare ville. Ingen hadde forsøkt å gjemme meg. Sagt at jeg ikke betydde noe, og at det var et avskum i den midtre delen av kroppen min. Det er ingenting av sykdommen i meg.
Hun lå på et av de midterste bordene. Tre jenter på den ene siden. Kanskje fire på den andre. Ingen gråt. Ingen ynkelse. Kun en hadde en hånd i sin. Jeg tror det var moren. På det knappe venterommet satt det riktignok en mann eller to. En mann eller to og mange barn. Barn som var drevet ut av kvinnene som ikke roper og som ikke gir ut noe av det som jeg og mine med meg kan slippe fri.
Du kan si at de ikke vet om annet. Men det må da gjøre vondt? Virke skremmende? Man må vel føle seg så uendelig ensom og redd der man ligger med apparater og målinger man aldri før har sett. Det nærmeste hun hadde vært teknologi var kanskje en mager gassflamme som var til å koke maten.
Det nærmet seg slutten. Vi skjønte at selve forløselsen ville gå bra. Vi visste på samme tid at det kom til å bli tøft. Det neste året ville vise om den lille var bærer av det dødelige. Var hun ikke smittet nå, var sannsynligheten stor for at hun ville komme til å bli det. De livgivende dråpene som kommer etter forløselsen er en trussel mot selve livet. Men hva skal nittenåringen gjøre da? Hva er det verste av to onder? La den lille dø av sult, eller fore henne opp slik at hun dør av sykdommen noen få år senere?
impelimps sted 
