impelimps sted

en imp krysser sitt nett

En sliten dame som har en datter

Posted by impelimp den april 17, 2008

Jeg ser deg ofte. Du går forbi hos meg, men du hilser ikke. Det gjorde du alltid før. Selv om du var sliten og hadde barnet i hånden så du alltid opp og møtte blikket. Nå ser du ned. Viker når du møter en forbipasserende. Det trenger ikke å være meg. Det er sjeldent meg, for jeg møter deg ikke så ofte, men du går jo der ute. Jeg vet at det skjer, for jeg har en datter som kjenner din datter som ser deg.

Datteren min spurte meg om du var syk. Om du var syk, fordi du ikke smilte når du så på henne og fordi du virket så trist. Jeg tenker også at du er trist. At du er trist og sliten og at blikket ditt viker fordi du har en sliten kropp med mange byrder. Mannen, eller ikke mannen, men faren til barnet ditt er langt der oppe et sted. Langt oppe der nord et sted, og du har ikke sett ham på en stund. Da jeg snakket med deg sist hadde du ikke sett ham siden flere år tilbake. Flere år tilbake da jentungen din var liten, og han hadde likt å vise henne frem til sin familie.

Han liker visst ikke det lenger. Jeg vet ikke hva han liker og synes nå, men han tar ikke kontakt med sin datter mer. Du synes det er trist. Du sier at det går bra, men jeg ser på deg at det sliter. Min datter sier at din datter ikke har så mange å leke med. Din datter er litt eldre enn min datter, og hun er redd for at hun skal bli ertet hvis hun leker med de som er yngre.

En dag hadde datteren din besøk av noen venninner, og jeg ble glad av synet. Jeg vet at det ikke skjer for ofte. Plutselig løp datteren din. Du så det ikke, men hun løp og hun gråt. Hun løp og hun gråt og hun gjemte seg for de andre. Satt der borte ved trappa. Hadde hodet i fanget og ville ikke si noe. De andre jentene forsøkte å snakke med henne. Hun svarte ikke. De forsøkte igjen. Hun svarte ikke nå heller. De andre jentene trakk på skuldrene. Gikk. Slengte seg over gjerdet, plukket opp syklene og forsvant.

Jentungen din satt på trappa. Tørket tårene. Sto der ute på veien. Jeg hadde sett det meste og spurte om det gikk bra. Hun svarte ikke. Hun spurte ikke etter min datter og hun var så usigelig trist. Da så jeg deg. Jeg så deg og husket hva du fortalte om hvordan du hadde hatt det. At du ikke fikk være med, og var så redd for at datteren din skulle oppleve det samme. Hvor vondt det hadde vært at ikke du fortalte. Du ville nemlig ikke si noe. Ville ikke si noe, siden moren din ble lei seg når du klaget, og ingen skulle vite at du hadde det vanskelig.

Datteren din er i deg. Hun går de samme skrittene fra lekeplassen. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke med blikket senket. Men jeg skimter en foreløpig forskjell. En spire til liv.  Datteren din ser opp i gråten. Hun ser mot de yngre. Smiler forsiktig mot en nesten jevnaldrende. Jeg tror hun tenker at hun skal klare det.

I morgen skal jeg invitere deg på kaffe. Si at jentungen din er fin, og at hun er redd for å fortelle. Minne deg på at hun ikke er deg, og at dere kan klare dette sammen.

Advertisements

5 kommentar to “En sliten dame som har en datter”

  1. Avil said

    Åh. *grin*

  2. Graylady said

    Jeg håper hun vil ha kontakt, det er alltid godt at noen ser at ikke alt er som det bør være…

  3. Sterk fortelling og observasjonsevne, håper kaffebesøket blir bra!! Det er ikke tvil om at man trenger flere folk som «ser»…

  4. impen said

    Man trenger veldig de som ser.

  5. turkis said

    Å, Imp. Fine Imp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: