impelimps sted

en imp krysser sitt nett

Du provoserer meg, Sylvia Brustad

Posted by impelimp den april 9, 2008

Jeg så på Sylvia Brustad i dag. Sylvia Brustad og Sylvi Listhaug og Tone Fleischer med flere. Jeg er rystet. Jeg har såvidt vært innom politikk i mine yngre dager. Jeg ble aldri grepet av lysten til å kverulere om bevilgninger av penger, ei heller vært særlig interessert i å knuse mine motdebattanter, eller tusle slukøret hjem med halen mellom bena.

I dag diskuterte de sykehjem og uverdighet. Tone Fleishers mor var dement, sterk pleietrengende og avhengig av sykehjemsplass. Dette var ettersom jeg forsto; i forholdsvis tidlig alder. Hun ble søkt til et godt sykehjem i Oslosk målestokk om man kan kalle noe det, og hun skulle få den beste pleie. Det fikk hun ikke. Hun falt og hun forsvant. Hun ble funnet igjen ved Ringveien. Helt alene. Da hun trengte legehjelp ble hun sendt til Legevakten. Alene. I en nattskjorte. En dement dame som mest av alt trenger trygghet og forutsighbarhet.

Hun var som andre demente avhengig av at omgivelsene tilrettelegger hverdagen. Der skal det være kjente mennesker, like rutiner og familiære gjenstander. Det er nok derfor de pakker vekk alt av personlige saker når personer med demens havner på sykehjem, og jeg tror også det er derfor personalet skiftes ut i hytt og pine. For å trygge pasienten.

Jeg har selv jobbet en helg på sykehjem. En hel helg, og jeg er sykepleier. Jeg slapp sykehjemspraksis den gang da jeg utdannet meg og var såre fornøyd. Som mange med meg. Det er ingen status i å jobbe på sykehjem for sykepleiere. Trist, men sant. Jeg har ingen problemer med å forstå at sykepleiere ikke vil jobbe et sted hvor de virkelig sliter seg ut. Aldri får utviklet sin faglige kompetanse. Alltid er underbemannet. Aldri får tak i legen. Møter andre sykepleiere en gang innimellom. Blir på grensen til baksnakket av mange pleiemedhjelpere og hjelpepleiere fordi man ikke deltar fullstendig i stellet.

Arbeidsmoralen forsvinner på den måten. Man vil, man vil, men får det ikke til. De pårørende sjokkeres. Ingen vil bli gamle. Vi som forstår hvordan  det er, hopper heller utav vinduet innen den tid. Hvem det går utover? Pasientene.

Du provoserer meg, Sylvia Brustad: Få bort all den politiske synsingen og la eldre få en verdig alderdom. Ikke lat som at du forstår og slutt å snakke de du tror har mest å si i saken etter munnen. Videre kan du ha dette i minnet: Du er eldre enn meg. Jeg gidder ikke å pleie deg under dagens forutsetninger. Jeg vet jeg har mange med meg. Vi sykepleiere. Vi sykepleiere som driver og utdanner oss til noe helt annet, fordi vi ikke har lyst til å være med på dette.

So long.

 

Advertisements

Én kommentar to “Du provoserer meg, Sylvia Brustad”

  1. anafantastika said

    Åh, dette var så bra skrevet! La oss håpe Bjarne Håkon Hanssen er redd for å bli gammel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: