impelimps sted

en imp krysser sitt nett

Archive for april, 2008

Inni mitt hode

Posted by impelimp den april 26, 2008

«Når det nærmer seg eksamensdatoen skal jeg hoppe inn i tankegangen din, for å bli der».  

(Impebekjent, 2008).

Hun kommer til å gå seg bort.

Posted in Hm | 2 Comments »

En sliten dame som har en datter

Posted by impelimp den april 17, 2008

Jeg ser deg ofte. Du går forbi hos meg, men du hilser ikke. Det gjorde du alltid før. Selv om du var sliten og hadde barnet i hånden så du alltid opp og møtte blikket. Nå ser du ned. Viker når du møter en forbipasserende. Det trenger ikke å være meg. Det er sjeldent meg, for jeg møter deg ikke så ofte, men du går jo der ute. Jeg vet at det skjer, for jeg har en datter som kjenner din datter som ser deg.

Datteren min spurte meg om du var syk. Om du var syk, fordi du ikke smilte når du så på henne og fordi du virket så trist. Jeg tenker også at du er trist. At du er trist og sliten og at blikket ditt viker fordi du har en sliten kropp med mange byrder. Mannen, eller ikke mannen, men faren til barnet ditt er langt der oppe et sted. Langt oppe der nord et sted, og du har ikke sett ham på en stund. Da jeg snakket med deg sist hadde du ikke sett ham siden flere år tilbake. Flere år tilbake da jentungen din var liten, og han hadde likt å vise henne frem til sin familie.

Han liker visst ikke det lenger. Jeg vet ikke hva han liker og synes nå, men han tar ikke kontakt med sin datter mer. Du synes det er trist. Du sier at det går bra, men jeg ser på deg at det sliter. Min datter sier at din datter ikke har så mange å leke med. Din datter er litt eldre enn min datter, og hun er redd for at hun skal bli ertet hvis hun leker med de som er yngre.

En dag hadde datteren din besøk av noen venninner, og jeg ble glad av synet. Jeg vet at det ikke skjer for ofte. Plutselig løp datteren din. Du så det ikke, men hun løp og hun gråt. Hun løp og hun gråt og hun gjemte seg for de andre. Satt der borte ved trappa. Hadde hodet i fanget og ville ikke si noe. De andre jentene forsøkte å snakke med henne. Hun svarte ikke. De forsøkte igjen. Hun svarte ikke nå heller. De andre jentene trakk på skuldrene. Gikk. Slengte seg over gjerdet, plukket opp syklene og forsvant.

Jentungen din satt på trappa. Tørket tårene. Sto der ute på veien. Jeg hadde sett det meste og spurte om det gikk bra. Hun svarte ikke. Hun spurte ikke etter min datter og hun var så usigelig trist. Da så jeg deg. Jeg så deg og husket hva du fortalte om hvordan du hadde hatt det. At du ikke fikk være med, og var så redd for at datteren din skulle oppleve det samme. Hvor vondt det hadde vært at ikke du fortalte. Du ville nemlig ikke si noe. Ville ikke si noe, siden moren din ble lei seg når du klaget, og ingen skulle vite at du hadde det vanskelig.

Datteren din er i deg. Hun går de samme skrittene fra lekeplassen. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke med blikket senket. Men jeg skimter en foreløpig forskjell. En spire til liv.  Datteren din ser opp i gråten. Hun ser mot de yngre. Smiler forsiktig mot en nesten jevnaldrende. Jeg tror hun tenker at hun skal klare det.

I morgen skal jeg invitere deg på kaffe. Si at jentungen din er fin, og at hun er redd for å fortelle. Minne deg på at hun ikke er deg, og at dere kan klare dette sammen.

Posted in Observasjon | 5 Comments »

Av latskap blir det klokskap

Posted by impelimp den april 10, 2008

Når jeg er på vei hjem lurer jeg på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg lurer alltid på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg tror jeg har et gen for å være kronisk ubesluttsom.

Når jeg sitter slik vet jeg at jeg egentlig vil leke.

Med deg.

Med ord.

Med dagen.

Jeg vil være våken uten at jeg svinner hen.

Jeg vil være levende uten at jeg tar meg helt ut.

Jeg vil få det til, men jeg vil helst ikke forgå på veien.

Jeg tror jeg er ganske lat.

Av latskap har det kommet mye klokskap.

*venter*

Posted in Hm, I det poetiske hjørnet | 2 Comments »

Du provoserer meg, Sylvia Brustad

Posted by impelimp den april 9, 2008

Jeg så på Sylvia Brustad i dag. Sylvia Brustad og Sylvi Listhaug og Tone Fleischer med flere. Jeg er rystet. Jeg har såvidt vært innom politikk i mine yngre dager. Jeg ble aldri grepet av lysten til å kverulere om bevilgninger av penger, ei heller vært særlig interessert i å knuse mine motdebattanter, eller tusle slukøret hjem med halen mellom bena.

I dag diskuterte de sykehjem og uverdighet. Tone Fleishers mor var dement, sterk pleietrengende og avhengig av sykehjemsplass. Dette var ettersom jeg forsto; i forholdsvis tidlig alder. Hun ble søkt til et godt sykehjem i Oslosk målestokk om man kan kalle noe det, og hun skulle få den beste pleie. Det fikk hun ikke. Hun falt og hun forsvant. Hun ble funnet igjen ved Ringveien. Helt alene. Da hun trengte legehjelp ble hun sendt til Legevakten. Alene. I en nattskjorte. En dement dame som mest av alt trenger trygghet og forutsighbarhet.

Hun var som andre demente avhengig av at omgivelsene tilrettelegger hverdagen. Der skal det være kjente mennesker, like rutiner og familiære gjenstander. Det er nok derfor de pakker vekk alt av personlige saker når personer med demens havner på sykehjem, og jeg tror også det er derfor personalet skiftes ut i hytt og pine. For å trygge pasienten.

Jeg har selv jobbet en helg på sykehjem. En hel helg, og jeg er sykepleier. Jeg slapp sykehjemspraksis den gang da jeg utdannet meg og var såre fornøyd. Som mange med meg. Det er ingen status i å jobbe på sykehjem for sykepleiere. Trist, men sant. Jeg har ingen problemer med å forstå at sykepleiere ikke vil jobbe et sted hvor de virkelig sliter seg ut. Aldri får utviklet sin faglige kompetanse. Alltid er underbemannet. Aldri får tak i legen. Møter andre sykepleiere en gang innimellom. Blir på grensen til baksnakket av mange pleiemedhjelpere og hjelpepleiere fordi man ikke deltar fullstendig i stellet.

Arbeidsmoralen forsvinner på den måten. Man vil, man vil, men får det ikke til. De pårørende sjokkeres. Ingen vil bli gamle. Vi som forstår hvordan  det er, hopper heller utav vinduet innen den tid. Hvem det går utover? Pasientene.

Du provoserer meg, Sylvia Brustad: Få bort all den politiske synsingen og la eldre få en verdig alderdom. Ikke lat som at du forstår og slutt å snakke de du tror har mest å si i saken etter munnen. Videre kan du ha dette i minnet: Du er eldre enn meg. Jeg gidder ikke å pleie deg under dagens forutsetninger. Jeg vet jeg har mange med meg. Vi sykepleiere. Vi sykepleiere som driver og utdanner oss til noe helt annet, fordi vi ikke har lyst til å være med på dette.

So long.

 

Posted in Observasjon | 1 Comment »

Å bruke sin blågg

Posted by impelimp den april 7, 2008

En gang hadde jeg en blågg for å komme igjennom hverdagen. Den var alvorlig og tung og dyster. Men den var fin midt i det vanskelige, for jeg kom meg fremover. Fremover via ordene som jeg så ble til der foran meg. Eller de var selvsagt til allerede, men de ble tydelige, og jeg klarte å flytte mine egne dager. Dit jeg ville ha de. Ikke tilbake, ikke til siden og i alle fall ikke ned i et dyster mørkt hull igjen. I did it.

Nå er det på tide å ta frem fornyet styrke. Jeg har veldig mye jeg skal ha gjort de nærmeste to månedene og litt, og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.  Jeg tar meg  i å være stresset. Det er uvant. Jeg er som regel forholdsvis laidback og avventende, og nå kaster jeg papirer rundt meg. Jeg blir i tvil om hvor jeg har satt fra meg den forrige tomme? kaffekoppen og husker heller ikke om jeg har vært på toalettet i dag. Jah.

Derfor skal jeg benytte deg, kjære blågg. Mine touchfingre skal dra ut all livskraft jeg kan få ved å se ordene mine bli levende.  De skal om mulig danse her på skjermen min, og gi meg all den inspirasjon jeg trenger. Jeg skal nikke fornøyd til min egen fremgang, og hvert skritt på veien skal bli dokumentert. Nei, nå tuller jeg. Det skal de ikke, for det er aldeles ikke hensikten. Målet er å få gjort noe, og hvis jeg gir meg selv litt skriveskvaldretulletid kan jeg vips bli ganske produktiv der det behøves. I skrivende stund har jeg nettpause fra forumlivet og det er nok lurt. Jeg har nemlig en egen evne til å henge meg opp i alt hva andre driver med. Slikt blir en ikke geni av. Muligens etterhvert, men ikke i begynnelsen. Jeg er aldeles ikke bekymret for at jeg ikke skal klare å innta observasjonsrollen igjen. Det er nemlig meg det. Observatøren og overtenkeren. Men ikke nå. Absolutt ikke nå, for da går det strakaste vegen.

Vel. Kan det være noe hjelp i dette? *spent*

Mail avsendt.

Betalt den regningen for å få ordnet meg duplikat av et vitnemål som jeg har mistet et sted på veien.

Notert stikkord på alle de åtte oppgavene jeg må ha klar til i morgen.

Smile.

Hah. Det er jammen greit å nekte seg selv posting før pliktene er gjort.

 

Posted in Skolegreier, Skravlerier | 2 Comments »