Ansikter

Ansikter flyter forbi meg hele tiden. Jeg er ganske god på ansikter. Kjenner igjen fort og husker. Noen ganger tror jeg at jeg kan bli sprø når jeg sitter og forestiller meg alle kombinasjoner. Hvordan kan det ha seg egentlig? At punktum, punktum, komma, strek både blir Kari og Ola og Jens sitt fjes?  Før likte jeg de maleriske ansiktene. Ansikter hvor to øyne er perfekt plassert over en passelig liten spisse nese. Med en munn som er litt større enn en dukkes. Litt mystikk og hud så vakker.

I dag legger jeg bedre merke til spillet i ansiktene. Livet som leves. Det som har vært, er og skal bli. Blikket som ikke møter og luften som blir trukket inn i en nese som forsøker å puste seg frem her i livet.

Jeg tar meg i å stirre når jeg går der ute. Det er ikke så pent, aldeles ikke særlig høflig og jeg har fått høre det fra andre at jeg må slutte å glo. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være.

Jeg er en betrakter.

Hvor jeg er?

Prøv å snu deg.

Reklamer