Når jeg vil dele med deg

Jeg kan kjenne meg selv.

Ansiktet. Håret. Bena. Hendene.

Det er en merkelig følelse å være tilstede i seg. Vite at når jeg blygt ser på deg, kan det hende at du titter tilbake. Det er rart å vite at kan hende tenker du ikke på meg i det hele tatt.  Du retter muligens ikke et blikk i min retning og aner ingenting om at jeg står ved siden av deg og venter på at vi to skal snakke. 

Når du ser på meg, blir jeg i det samme litt mer av meg selv. Jeg ønsker sterkere å være tilstede i din dag, og gir bittelitt mer av meg for å kjenne. I små korte øyeblikk danser du med skjerfet ditt foran blikket mitt, og jeg ler av deg. Du danser, selv om du sitter helt stille der borte ved veggen. Det virker som du ikke tenker. Men det gjør du jo. Jeg tror ikke på at det kan være tomt hos noen. Hvis det er tomt, må jo tomt komme av noe og noe kan ikke komme av tomhet.

Jeg skjønner at jeg er her og du er der. Jeg skjønner at du er her og jeg er der, og at vi to sammen på en eller annen måte kan finne hverandre. Ikke finne sammen slik at vi skal gifte oss, eller formere oss eller tvinne fingre mens vi sitter der.

Være sammen slik at vi kan snakke. Drikke kaffe.

Være sosiale mens vi tenker på det som vi til stadighet selv tenker på. Det vi til stadighet selv tenker på, kan vi kanskje dele. Dele med hverandre slik at vi litt lettere kan forstå hvorfor du kjenner deg som deg, og jeg som meg. Ved  å vise bittelitt av det vi har sammen der inne. Vi to kan kanskje åpnes. Åpnes til noe fint og holdbart.

Vi kan speile oss i hverandre. På den måten får jeg en litt større følelse av meg, og jeg tror og håper at du kan få en litt videre følelse av deg.

Det er tanken min, da.

Men det er bare sammen med deg at jeg kan finne ut om den stemmer.

Å reise tilbake

Jeg lovte meg selv at jeg skulle reise tilbake en gang.

Jeg skulle takle det, for jeg har mye igjen – og tror at det er veien å gå.

Jeg så for meg hvordan jeg skulle gå seirende ut av en diskusjon. Kanskje en liten kamp? Jeg skulle iallefall fortelle hvor landet lå, og hva jeg mente om saken.

Det var ikke så mange tanker knyttet til det, da jeg forlot. Det var dager før alt skulle skje, og jeg visste at det var mange der. Mange som jeg likte, og som ville meg godt. Det gikk timer uten at jeg tenkte noe. Dager. Det var så rart. Selv om jeg var nærme, og kunne ha bristet i det kommende sekundet.

Vi kjørte innover. Tok den velkjente gamle turen og det nærmet seg. To dager hadde jeg likevel til rådighet, før jeg visste at det var tiden. Dagene ble brukt til fulle, og jeg rakk heller ikke nå å gruble. Plutselig var jeg tilbake igjen. Tilbake uten  bekymringer og minimalt med vond klump i brystet.

Det ble lørdagskveld. Vi hadde bestemt oss for å ta bussen. Vel fremme og jeg visste at vi var i samme by. Det anfektet meg merkelig nok ikke særlig nå heller. Selv om jeg nok kjente at jeg var ørlite nærmere. Spenningen lå der bak, men jeg lot meg ikke ødelegge.

Det ble søndag. Søndag og fint og tidlig. Jeg hilste. Så dit jeg selv ville og merket at blikket mitt var fast. Tankene mine var inni meg, og jeg kjente ikke noe behov for å opponere. Det var ingen lyst i meg til å kjempe mer. Det var greit. Greit i den forstand at det var over,  og jeg vet at det aldri kommer tilbake. Kan hende vi treffes igjen og vi tenker vel begge, men jeg klarte å gjennomføre.

Med hele meg.

Hurra!