Å tenke seg om

Jeg husker de lange nettene.

De vonde timene.

De forstenete tårene.

Jeg vet at jeg var sliten. Et sted langt der inne var ansvaret for stort, og jeg tok det til meg. Uvitende om at andre hadde det på samme viset. Dagene var bare borte vekk der et sted. Jeg husker ikke om jeg var i live.

Hun var nummer to. Det andre barnet, født som den første og nydelig som seg selv. Hun var elsket og ønsket og jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg må ha blitt sliten. Så ufattelig sliten. Helt alene i nord, og en større å ta seg av. Jeg var liten selv, tror jeg. Den lille jenta med alt ansvaret. Folk så på meg, og jeg ville ikke at det skulle vises at jeg var noe dårligere enn de. Jeg var ung. Jeg var stolt og skulle kunne klare meg selv.

Det var nok ikke så bra. Det meste ble tyngre. Forholdet forsvant. Livet ble meningsløst. Selv om det var forventet at jeg skulle elske og være glad. Slektninger og bekjente trodde at alt var fint. Jeg var den beste til å spille. Helsesøster ante intet om at moren som var så behjelpelig og usårbar, egentlig var i opprør der inne. Jeg ville gråte om kvelden. Gjøre det beste for barnet. Hadde jeg bare turt. Sagt et bittelite hjelp. Men det var ingen.

De stilleste og flinkeste blir ikke hørt. Ikke der. Ikke på skolen. Ikke hjemme. De skal klare seg selv, og det er ikke helt  greit? Jeg klarte det også. Uten barn var det meg som var ansvaret. Men det blir for tungt for et menneske å drive hjemmet alene.

Hvor var mannen kan du spørre? Jeg vet ikke. Jeg tror jeg dyttet ham fra meg.

Jeg kan heldigvis gråte av det i dag.

Kaldt, fint, høst og Annie Lennox

Innimellom vet jeg ikke helt, jeg. Det er på en måte litt av det samme, ganske mye nytt, mere å ta tak i, andre ting som går av seg selv. Det nærmer seg høst. Det er kaldere på bena, de varmeste sokkene begynner å krype fremover i skapet. Jeg vet ikke helt om det skjer av seg selv, men det skjer. Det regner når det er kveld. Det er vått og mørkt, himmelen er der, men den er vanskelig å få fatt på. Bilen sklir gjennom vannet og jeg myser. Jeg vil ikke påstå at jeg misliker det, men jeg vet ikke helt om det er noe jeg trakter etter heller.

Jeg møter nye mennesker. Jeg snakker med de. Leter. Finner. Mister. Så kommer det nye dager.  Nye minutter. Nye erfaringer. Jeg tror at jeg vet at jeg takler det. Sanger nynner seg forbi. Kveld blir morgen. Vi tar oss god tid. Jeg smører og får unna. Jeg smiler og er blid.

Jeg er ofte blid.

Det er besøk titt og ofte. Desperate tanker er stort sett ganske fjerne, men noen ganger vil jeg bare. Jeg vet ikke helt hva, men tenker at det er noe som kommer etterhvert. Det må jo finnes en der ute. En som jeg virkelig faller for? Spontant hvis mulig, over tid hvis det er det som skal til. Høsten er full av det.  Varme, stearinlys, små kyss i trange bakgater. Sirlige ord på små notater, fulgt opp av lykkelige mail. Av og til kan brevet skrives på en serviett. Da sjarmerer det nesten mest.

Bøker er fint om høsten. Jeg leser Torborg Nedreaas med iver. Planen er alle bøkene innen neste måned. Så skal jeg på tur. Til nord og kulde. Hjemlige trakter. Gamle og nye spor. Det kommer til å gå fint. Ekstra ull i kofferten og vi er klare. Jentene blir med. En lang høstferie til ende. Være med på å føre et lite tantebarn til dåpen.

Synge. Sove. Være. Leve.

Det er en fin lærer, også. En usedvanlig lærer. Nesten som han som var en gang. Denne er ny, da. Ny og fin, men god og gammel. Vet hvordan han skal engasjere.

Sprette. Våkne.

Jeg vil la meg rive avgårde. Finne det som jeg tror at jeg leter etter. Ordene triller iallefall. Fremover, bortover. Forhåpentligvis ikke til unytte. Men det er det vel bare meg som kan bestemme? Jeg vet iallefall at det er det jeg vil. Jeg vil og må og kan. Det ser så meget lysere ut denne mørke høsten. Det skal jeg holde fast på. Jeg gjorde min borgerplikt også. Stemte.

Og en sang.

Annie Lennox og Paul Buchanan.

Det er vondt å være menneske

Det er  vondt å være menneske, når kvelden ligger der.

Det er vondt å være menneske, når du er nesten åtte og vanskelige tanker er så nær.

Det er vondt å være menneske, når søvnen din er fjern.

Det er vondt å være menneske, når du hyler på din mor.

Det er vondt å være menneske, når du trygler om noen ord.

Det er vondt å være menneske, når ordene blir små.

Det er vondt å være menneske, fordi du tror at mor skal gå.

Det er vondt å være menneske, når du vil forsikres om igjen.

Det er vondt å være menneske, når du forstår at du blir stor.

Det er godt å  være menneske, når du får trøst og trygghet fra din mor.

Avils venninne skal ikke dø, og da må du hjelpe!

Les her: Avils venninne, Synnøve.

Hvor mange ganger har du tenkt på at du skal begynne å gi blod? Vet du at man kan bli benmargsdonor, selv om man ikke er i familie med den som trenger benmargen? Det er heller ikke farlig, og akkurat du kan være den som passer. Om det ikke er deg som har den rette benmargen for Synnøve, kan det være at din benmarg er det som skal til for å redde et av de andre menneskene som i dette øyeblikk venter sårt på en donor.

Gjør det i dag. Du kan være den som redder livet til Synnøve.

Her er informasjon.

Her kan du registrere deg.

Ikke tenk mer. Det haster.

På forhånd takk.