impelimps sted

en imp krysser sitt nett

Kan noen si meg?

Posted by impelimp den august 22, 2007

Hva hadde egentlig skjedd?

Om jeg hadde løpt gjennom datteren sin skolegård og kastet ballonger over hele plassen?

Hva ville folk ha tenkt, hvis jeg ropte og ropte og til slutt hylte på tøffelstegmannen i kiosken?

Hva om jeg satt på bussen og sang og ignorerte blikk som kom, og kommentarer og kjefting som ba meg ti stille?

Hva om jeg rett og slett forførte den første og beste jeg så? Selv om han var både gift og gift på ny?

Hva ville ha skjedd med meg hvis jeg tok ungene ut av hjemlandet og flyttet til Mexico? Botswana? India?

Hvordan hadde de stoppet meg, når jeg hadde gitt en lidende mann sitt livs beste opplevelse ved å spandert en tur til Paris, selv om han ventet sitt andre store hjerneslag og muligens ville fått det tredje på hjemreisen?

Hva om jeg bare solgte og flyttet? Bil, møbler, bøker, musikk, pc, livet? Byttet det i et annet og viste at jeg virkelig kunne ta ansvar. For meg. Og mine.

Vi kunne ha sendt kort til de små vennene. Presanger fra fjern og nær. Skutt gullfuglen og kjøpt et palass når vi var vel tilbake igjen.

Hva om vi ikke kom tilbake? Hva om det ble livet?

Kunne jeg ha trivdes med ropingen? Hylingen? Sangen på bussen? Hvordan skal jeg finne det ut, når jeg ikke får forsøke?

—————

Det riktige er det fornuftige. Det rotfylte. Ansvarsbevisste. Våkne. Nøytrale. Ikke for mye barrikader. Bare passelig med meninger.

Men hva om jeg vil? Må? Lengter?

Nå tror jeg at jeg gjør det. Iallefall noe.

 —————

Nei.

Det er ingen som trenger å stoppe meg. Det klarer jeg selv.

Likevel kjennes det ut som jeg vil kveles.

Advertisements

4 kommentar to “Kan noen si meg?”

  1. muppyen said

    Jeg kjenner følelsen. Følelsen av å ville reise seg på bussen å danse, fordi låten på spilleren er så utrolig flott å høre på. Lysten til å stoppe noen bare for å stille sprø spørsmål. Av og til misunner man nesten de som lar hemningene fare, men bare av og til.

  2. impen said

    Jeg misunner også, men jeg skjønner jo at visse uskrevne regler bør følges. Samtidig synes jeg at alt er så forventet, opplagt, bestemt på forhånd på et vis.

    Bli voksen, kjøp den leiligheten, pass på de ungene, ta den utdannelsen, spare pensjonspoeng, se deg etter en god bank for å spare pengene, fond? , blablabla. Jeg tenker at jeg ikke vil være en del av det for bestandig. Er det virkelig det som er livet? Da passer det isåfall ikke helt for meg. Men, men enn så lenge skal jeg logge meg inn på nettbanken for å betale forsikringen.

  3. Avil said

    *roper*
    *synger*

    *nyter*

  4. impen said

    *misunner*
    *synger*
    *roper*
    *nynner*
    *tier*
    *hyler*

    *ubestemmelig*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: