Mary Shelleys dröm, syr en sick-sacksöm

Hvis det går bra, skal jeg spille litt Kent.

Dette er en fin Kent-kveld.

Oslo i november, med ekstrakonserter og alt. Det er dessverre utsolgt, men det kan se ut  som jeg får en billett. *krysser* Du er heldig du, som eventuelt er i besittelse av en.

Kan noen si meg?

Hva hadde egentlig skjedd?

Om jeg hadde løpt gjennom datteren sin skolegård og kastet ballonger over hele plassen?

Hva ville folk ha tenkt, hvis jeg ropte og ropte og til slutt hylte på tøffelstegmannen i kiosken?

Hva om jeg satt på bussen og sang og ignorerte blikk som kom, og kommentarer og kjefting som ba meg ti stille?

Hva om jeg rett og slett forførte den første og beste jeg så? Selv om han var både gift og gift på ny?

Hva ville ha skjedd med meg hvis jeg tok ungene ut av hjemlandet og flyttet til Mexico? Botswana? India?

Hvordan hadde de stoppet meg, når jeg hadde gitt en lidende mann sitt livs beste opplevelse ved å spandert en tur til Paris, selv om han ventet sitt andre store hjerneslag og muligens ville fått det tredje på hjemreisen?

Hva om jeg bare solgte og flyttet? Bil, møbler, bøker, musikk, pc, livet? Byttet det i et annet og viste at jeg virkelig kunne ta ansvar. For meg. Og mine.

Vi kunne ha sendt kort til de små vennene. Presanger fra fjern og nær. Skutt gullfuglen og kjøpt et palass når vi var vel tilbake igjen.

Hva om vi ikke kom tilbake? Hva om det ble livet?

Kunne jeg ha trivdes med ropingen? Hylingen? Sangen på bussen? Hvordan skal jeg finne det ut, når jeg ikke får forsøke?

—————

Det riktige er det fornuftige. Det rotfylte. Ansvarsbevisste. Våkne. Nøytrale. Ikke for mye barrikader. Bare passelig med meninger.

Men hva om jeg vil? Må? Lengter?

Nå tror jeg at jeg gjør det. Iallefall noe.

 —————

Nei.

Det er ingen som trenger å stoppe meg. Det klarer jeg selv.

Likevel kjennes det ut som jeg vil kveles.

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om

Hva jeg har  bedrevet dagen med.

Det har jeg hørt skal være så populært.

05.50 Vel. Opp i morgengry. På vei til dusjen tråkket jeg over tre døde stankelben. Høyhester som de sa i nord. Sier. Jeg blir litt vettaskremt når jeg ser på de for jeg synes at de er ekle. Spesielt ekle er de når de har ligget døde i noen timer på gulvet. Vingene blir harde og jeg forestiller meg at de er ganske crispy. Ikke at jeg har tenkt å smake. Gud forby. Vel i dusjen og ordnet hår og det som hører til. Ansiktskrem (siden jeg har sett at jeg har fått rynker i panna), og tenner er pusset. Jeg går på diett, så det blir ikke mat før jeg har drukket kaffe på jobb. Ok. Vekke to jenter. De er oppe før jeg har sagt navnet deres, for de fikk seg nemlig nye klær i går. Fra innerst til ytterst kjøpte vi henholdsvis nytt skole – og førskoleantrekk. Blikket til den eldste sa mer enn tusen ord da hun speilet seg, og syntes tydelig at hun var meget fin. Jeg var selvsagt enig.

07.23 Det er egentlig tyve minutter til barnehagen åpner, men når jeg jobber på dagtid sjanser jeg på at den elskverdige, koselige barnehagetanta er på plass. Og det er hun. Som alltid tar hun smilende imot yngstebarnet og husjer meg ut av døra. Det er jo viktig at jeg rekker jobben. Frokost og kos tar hun seg av. Det stikker alltid bittelitt i magen når jeg vet at det er andre som gir den lille så mye, men tanken om at det er fint tar fort over. Hva de barna har lært og opplevd og hvilken omsorg de har fått, kan knapt beskrives med ord. All ære til barnehagen.

07.37 Søren, det er kø i Sinsenkrysset. Argh. Bort til skolen til eldstejenta. Tilbake til jobb for meg. Kø i alle retninger. impelimp er lur. Hun tror at det blir lettere å kjøre opp til sykehuset, ned gjennom boligfeltet og så til skolen. Datteren uttrykker bekymrethet for dette, for hun har aldri tatt den runden før.

07.49 På plass på SFO og med en kommentar om at: «du er mye lurere enn pappa, han tar alltid den lengste veien». Stolt mor.

07.56 På sykehusområdet: Ingen parkeringsplass å oppdrive. Skal jeg forsøke meg der borte ved geriatrisk? Det blir en bitteliten omvei. Ok. *forsøker* Nei, søren, helt fullt.

07.58 Snudd, ned på parkeringsplassen ved barnehagene. Låse. Løpe.

08.02 Rapporten er igang. Smil fra alle. Ingen leger på plass, nesten ingen søstre heller.

08.05 De fleste er der nå. Det er ikke bare meg som har det travelt på morgenen.

09.00 Pasienter og pasientavtaler. Turer og småprating. Mat, samtaler, behandlingsmøte. Huhei. Det går unna. Etterhvert nærmer det seg lunsj og siden jeg er på denne dietten går tankene til mulig mat. Salat og litt egg. Fortært.

09.15, 10.24, 11.55 …. Røyk. I meste laget. Jeg må skjerpe meg. Men det er jo bittelitt sommer fremdeles. Eller fremdeles og fremdeles, vi har ikke sett mye til den i år.

12.34 Rett før middagsservering: SOL. Alle ut, kaffe og røyk. Smil hos de som ikke har det så lett.

14.00 Glemt å re en seng. Må gi noen medisiner til. Overtalt halve posten til å bli med på fest i morgen. Bittelitt sosialt i alt det alvorlige er alltid fint. Gjennomslag hos noen. Andre skal ut med båten. Pøh. Prioriteringer. *skuffet*

14.34 Rapporten har begynt. Jeg har miljøvakt.

14.35 Den klokken går da usigelig sakte.

14.37 Tv-stue. NRK2, Mel C? Blæææh.

14.54 Oj, der gikk det plutselig mange minutter. Jeg ser en kollega og vi tenker det samme. En røyk utenfor før vi skal ut på ungejakt igjen.

15.04 Tilbake på SFO. Snarveien fungerer og jentungen er glad for å være blant de midterst hentet hjem.

15.09 Supert! Ingen kø på veien. Jeg funderer litt over hvorfor det blir sånn, men kommer fort frem til at jeg ikke skal klage på det.

15.15 Barnehage. Ser bildet som førskolejenta har tegnet av seg selv. Hun er så stolt, så stolt. Fire bananbiter og en halv appelsin i en pose. Hun skal da få frukt hun også. Dette er den flotteste barnehagen.

15.35 Ferdighandlet. Kjapt, kjapt og jentene får en is hver. Det er nesten helg.

16.00 Allerede besøk av en nabo, tre barn og såvidt sjekket avisen på nett. Papirutgavene har jeg nilest i en stille stund på jobb, så nå er jeg snart i rute.

16.30 Kjøpe nytt parkeringskort. 400 for et semester er greit, og jeg er jo avhengig av bilen. Unger og meg i alle retninger blir strevsomt om jeg skal busse rundt hver dag. Jeg hadde kanskje vært på jobb eller studiet innen klokken 10. Litt i seneste laget.

Nå: Snart ut på tur igjen. En sekk er bestilt og den skal hentes. Skolestart på mandag og nesten 3. klassingen har vokst ut av sin gamle.

Etterpå: Middag og kveld. Lese bok og synge sanger. Henge opp klær. Røyke. Ringe. Nette. Få besøk av en venn. Kanskje.

På an igjen i morgen. Men etter jobb er det far som henter. Da skal mor dra rett på fest  for å være ute til de sene nattetimer.

Dette er livet.

Åh…

And it was at that age… Poetry arrived

in search of me. I don’t know, I don’t know where

it came from, from winter or a river.

I don’t know how or when,

no, they were not voices, they were not

words, nor silence,

but from a street I was summoned,

from the branches of night,

abruptly from the others,

among violent fires,

or returning alone,

there I was without a face,

and it touched me

Pablo Neruda

Fra en datter

Det hender at jeg tenker på deg. Særlig om kvelden. Jeg husker musikken og skrittene over gulvet. Det hender at jeg ser deg i søvne. Jeg kan høre historier og kjenner varme. Det hender  at jeg våkner, av alle ordene som skremmer.

Noen ganger hører jeg deg synge. Ikke helt i takt med musikken. Teksten er der, men den er ikke lik. Jeg kan se deg med maten. Du rører i gryta. Du er irritert og utålmodig, vet det er mye som venter. Jeg ler av deg når du kommer trekkende med melka. Du har dårlig lukt og vil ha hjelp til å finne surhet.

Jeg kan se deg i røyken. Du rister på hodet og ber meg slutte. Du blir borte i det neste trekket. Går tilbake. Klarer du ikke motstand? 

Jeg møter deg når jeg er i butikken. Jeg får ikke noe. I et ørlite sekund kan jeg likevel huske. Kjolen. Den flotteste kjolen. «Den er deg, den er jo akkurat deg.» Du har noe vidunderlig i stemmen.

Når jeg løper kan jeg plutselig forsvinne. Ikke langt, men bittelitt for å markere. Da hører jeg ordene: «Nå har vi mistet det barnet, det virkelig fine.» Jeg skyver det fra meg, men gjemmer det et sted. Det er så godt, men jeg makter ikke å ta del.

Det blekner med tiden. Forsvinner med klokken. Likevel vet jeg. Det lager kribling i halsen. Det var ikke slik det skulle være. Jeg prøver å forstå det til tider, men er uforstående for det meste. Hvorfor ble det din datter? Hva kunne hun ta fra deg? Kvinnen, alderen, gleden? Du skulle jo ha blitt med på livet. Gledet deg over de små. Vi hadde nok fått det fint. Blitt venner, nesten venninner. Slik ble det ikke.

Det gjør meg trist.