Jeg har et smutthull. Øverst oppe. Når jeg vrir hodet sakte mot venstre møter jeg livet der ute, og det blåser. Ser jeg godt etter kan jeg finne ut om det er sol, og det lille hullet viser meg natt.
For en ukes tid tilbake satt jeg på en trapp. En vanlig hard steintrapp. Jeg tok kanskje en røyk. Eller jeg vet at jeg fyrte opp sigaretten. Det var ganske sent på kvelden, og selv om den yngste datteren turnet i senga fant jeg rom for å nyte. Bittelitt nytelse i det eneste livet.
Som mest når jeg sitter på trappa og nyter hører jeg en sang. Jeg kjenner ikke tonen, men den får det til å krible. Jeg røyker og kribler og nynner. Ikke høyt, alene der på trappa, men bittelitt. Sangen viser meg sol. Det er sol og sang og trapp og ganske sent på kvelden. Jeg har det fint.
Sittende med minuttet, kan jeg kjenne klokketikkingen og hvert eneste sekund i hodet og jeg tenker at dette minner om noe. Lykke? Tilfredshet?
Døra går opp og en litt større jente enn turnejenta i senga utbryter: «Der, ja. Jeg skjønte ikke hvor du hadde blitt av. Vi andre sitter på verandaen.»
Ikke som meg. Jeg sitter på en trapp. En vanlig steintrapp alene, og hører en sang jeg har aldri før har hørt og blir glad. Når minuttet jeg holder kan gi meg en glede, da blir jeg gladskremt over den lange tiden og alle minuttene. Hva skal jeg fylle all stundene med? Tidsklemme er et vanlig ord. Jeg er ute etter tidsfyll. Det er selvsagt antiklimaks i bildet. Langt studieår, mange avgjørelser og alt det der. Likevel kjenner jeg at jeg kan velge meg en plass. Inn i tiden. Den er min.
Jeg jobber litt, jeg røyker litt, jeg spiser litt og jeg synger litt. Jeg er mamma litt. Ikke litt, egentlig, men mye og jeg finner plass til venner litt. Mer og mer. En fest blir det litt, en flørt blir det titt (mest fordi det rimer), men når alt kommer til alt:
Minuttet på trappa sitter i kroppen.
Jeg kan bygge verden på det.
impelimps sted 
