Når det skjer

Jeg tror ikke at jeg tar lett på hendelser. Det slår meg heller ikke at jeg kommer med sleivete kommentarer der det ikke er på sin plass og vice versa. Som regel er reaksjonene mine godt tilpasset situasjonen om man kan kalle noe det, og jeg er ikke den som roper høyest eller higer etter all oppmerksomhet. Det gjelder spesielt i jobbsammenheng og kan kanskje være litt mindre sant når det kommer til festligheter og hvis jeg skulle slumpe borti å ønske meg veldig en av det motsatte kjønn.

Derfor ble jeg overrasket over meg selv i dag. Noe skjedde. Jeg ble så innmari redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Tiden sto stille, jeg handlet, men kjente at jeg ikke var tilstede i mine egne bevegelser. Hendene mine utførte nødvendige prosedyrer, alarmer ble utløst og folk kom til. Jeg vet ikke om jeg trodde at noe slikt kunne skje, eller at jeg innbilte meg at jeg kan styre andres handlinger og at slikt ikke vil skje med meg  tilstede. Jeg tror ikke på det siste. Samtidig slår det meg at jeg er glad for at jeg handler selv om jeg tror at jeg ikke tenker, og at kroppen min tydeligvis har en slags autopilot. Fort hjem og lite tid til samtale er ikke bra, og jeg tror jeg skal dra innom en tur i morgen. For å fortelle min versjon.