Når jeg jakter på det

Du trodde du visste det. Innbilte deg at det var slik det var. Du ga for det. Tok for det. Levde for det, og fant mening i det. Lenge. Etterhvert ble det annerledes. Nå ble siden. Siden ble et sted du ikke kjente. Det kjente ble vanskelig, det ukjente uoverkommelig. Det åpenbare slo krøll på seg. I det stille forsøkte du å hente. Frembringe. Gjøre nytt. Til ditt eget. Noen ganger med lykke. I andre sammenhenger med hell. Som oftest lukket du øynene og ventet på at det vanskelige kanskje fant en løsning. Som ved et trylleslag. 

Det nye banket ugjennkallelig på.  I det gamle eide du fantasien. I det mellomste eide du håpet, mens du i det nyeste plutselig måtte gjøre ditt beste. For å forsøke å finne. Det. Du har en fornemmelse, men det krever. Av og til strekker ikke kreftene til.  Det er da du må ta vare på det du har. Jeg har litt. Du har noe. Alle har biter av det. Uansett hva som viser seg, og hvordan det kan komme til å ende.