Kjære servitør, kjære eiere og kjære gjester

Jeg tok årets første utepils i går. I anledning en venninnes fødselsdag ble turen lagt til Aker Brygge og vi satt oss til rette og servitøren kom med menyen. Hun var ung. Hun var ny og jeg fikk vibber til min egen, ganske langvarige servitørkarriere. Jeg begynte da jeg var seksten og har fått mitt fra misfornøyde og arrogante kunder. Uansett: Vi bestilte, drakk, skravlet og hadde det riktig så hyggelig i vårsola. Den unge servitøren smilte, ordnet, unnskyldte seg for hver ting hun sa og jeg hadde lyst til å skrive en plakat hvor det sto: Det går bra! Du er flink. Du kan ikke så mye, men du lærer og du kommer til å lære mer. Stress ned.

Sjefen hennes tenkte nok ikke på det. Han skjelte henne ut foran nabobordet vårt fordi hun hadde glemt å slå inn en kaffe. Kollegaen hennes var ikke enig og ropte slik at ingen skulle unngå å høre: «Jeg rydder her borte, jeg, siden du aldri kommer så langt». Nabobordet med fem platinablonde femtiåringer tenkte definitivt ikke mine tanker og hvisket så høyt at ingen kunne unngå å høre det: «Hun kan ikke ha jobbet her lenge». De hadde ventet over et kvarter på maten, og kunne ikke forstå at hun var så treg. Ingen kommenterte beklagelsen som hun brakte videre fra kokken.

Da vi så oss fornøyd ba vi om regninga. Den unge jenta kom ilende og tårene sto i øynene hennes. Hun beklaget så mye og lurte på om hun kunne få lov til å spørre hvor mye drikke vi hadde bestilt. Hun var ikke helt sikker på om hun hadde slått det inn riktig. Ja, selvsagt kan du det, nikket vi. Et usikkert smil bredte seg i ansiktet hennes, jeg fikk vondt av henne og hadde lyst til å fortelle at hun ikke må ha en slik jobb. Det kunne jeg ikke. Hun trenger helt sikkert de pengene.

Husk det når du sitter der med de glinsende kortene dine, og konjakkgliset om munnen.