The road not taken

Two roads diverged in a yellow wood
and sorry I could not travel both
And be one traveller, long I stood
and looked down one as far as I could
to where it bent in the undergrowth;

Slik går det første verset i et dikt av Robert Frost,  som jeg liker svært godt. Vel, dette skal ikke handle om Robert Frost. Heller ikke om de store veiene som jeg ikke har tatt, eller skal eller bør ta. Ikke de store, men de små.

Se for deg impen. impen på toppen av en bakke hvor det er snø. Det er mye snø, og dette er ikke en vanlig bakke. Det er en snarvei. En snarvei i ulent terreng og glattis under snøen. Vel, jeg går nedover. Tråkker forsiktig på heldigvis flate hæler og ser at snarveien krysser seg. Det ene tråkket er klart kortere og brattere enn den andre og jeg velger det. Nedi bakken kan jeg skimte en dame i lang kåpe. Kan hun, kan jeg.

Det går ikke spesielt greit dette her. Det snør og fyker, er glatt og rett og slett helt forjævlig. Tankene mine går til den asfalterte veien der oppe. Den som jeg kunne ha tatt om jeg bare hadde gitt meg selv fire minutter ekstra. Det kunne jeg selvsagt ikke. Jeg hadde det så innmari travelt. Kjempetravelt.

Det må bare skje. Jeg går i bakken. Is og snø forenes under bena mine og jeg ligger. Flat som en pannekake for å bruke et dårlig uttrykk. Jeg kommer meg noe ustø opp på to. Dama der nede hopper avgårde. Nå som jeg er nærmere ser jeg at hun er mye eldre enn meg. Er det mulig? Skal jeg la meg slå av henne? At hun sikkert startet minutter før meg har ingenting å si når jeg nå definitivt har bestemt meg for å vinne.

Jeg nærmer meg og kommer plutselig på de som jeg forlot ved veikrysset. Hvordan går det? Jeg løfter hodet og fokuserer fremover. Jeg kan skimte de ved t-baneperrongen. Vel, vel. The road not taken…  Plasteret på såret er at jeg tar igjen den aldrende dama og får til et hopp over grøftekanten. Hun tør ikke å hoppe, og jeg er først ute av uføret. En liten seier, men dog. Jeg kan leve på det.

Lykken er….

2 søstre. 2 skoleboller.

Skal vi dele?

Hmm. Lønner det seg?

Mmm, den var god.

Kjeeempegod.

 Og så har jeg en helt alene.

God deal, om jeg får si det selv.

Gi meg noen år til

Jeg tenker mye for tiden. På livet og dager og tiden og det som følger med. Det er i og for seg ikke noe revolusjonerende, men jeg merker at det får meg til å plukke opp det som skjer rundt meg på en annen måte. Jeg vil ikke at dagene bare skal gå og gå, uten at jeg er fullstendig til stede i det som skjer. Slik har det periodevis vært tidligere.

Takk, Porcelli (1997) for dagens bidrag til å utvide horisonten min: 

«There`s an egoistic perspective… At a certain point in life, the difference between helping others and helping oneself disappears. You see it as a parent, that there`s no difference in giving love to a child and receiving it. That perspective can be broadened to reach outside the family, to receive love from the universe somehow.»

Det er lov å tenke på seg selv også. Jeg vil reise mer, jeg vil hjelpe, det er en verden der ute. Gi meg noen år til, så drar jeg igjen.  

So long, lille Himbabarn. *savne*

Google

Jeg er en googler. En avhengig googler. Møter jeg noen googler jeg de. Jeg googler filmer og bilder, sitater, musikk og artikler. Ofte googler jeg meg selv også. Både via nick og mitt virkelige navn. Sistnevnte har ikke satt nevneverdige spor etter seg, men kanskje med tiden?

WordPressbloggen er av den geniale sorten som lar meg se hva andre har googlet på for å treffe min side. Jeg er født nysgjerrig og lurer på hvordan det gikk med dere? Hva fant du som søkte på tegninger av stygge damer? Eller hva med deg som ville ha tak i spydkast + røyk? Noen liker som meg blomster små, gule, blå – den aller morsomste var han eller hun som har vært på let etter negativ korrelasjon + enkel. I den sammenhengen var jeg garantert den rette til å hjelpe.

Til andre nysgjerrige: Her kan du se hva folk søker på akkurat nå.

Lille Rødvin

Natt er fint. Natt er toppen. Natt er fælt når det stormer i kroppen. Det stormet ikke i natt, det var tvertimot supert da lille Rødvin kom i hus.

Ungene har lenge ønsket seg noe firbent og smått. Jeg er i overkant ambivalent og har hittil sagt nei. Siden jeg likevel er ganske grei stopper vi alltid innom papegøyen for å si hei og vi tar oss også god tid for å hilse på dverghamstre, marsvin, jenterotter og hva det nå måtte være. Fra dyrebutikken og inn i hus er et stort steg for meg og jeg har mine tvil om jeg noensinne kommer til å la meg overtale. Uansett. Fredagskvelden er på hell. Jeg har hatt et lite besøk, drukket det obligatoriske glasset med rødvin, det suser bare ørlite og jeg har fått med meg det som skjer på nett og fredagsfjernsynet. Det er på tide med søvn og jeg sover. Jeg sover og puster og våkner av at jeg sukker tilfreds og slipper en liten latter. Lille Rødvin med rød hale og varm kropp har nemlig bodd hos meg i natt. 

Lille Rødvin er dyret som ikke gnager på ledninger. Han trenger verken  spesialfor eller sagspon og spiser alltid sammen med oss ved middagsbordet. Lille Rødvin er han som kryper oppi sofaen med meg mens han vifter med den lange, rødlige halen. Øynene hans er store og blå og han har en vennlig utstråling fra rødvinskroppen. Ingen kan påstå at lille Rødvin er i nærheten av noe som kan kalles et vanlig lite marsvin og han har noen ytterst beundringsverdige egenskaper. Når kvelden nærmer seg er lille Rødvin nemlig av  sorten som kan hjelpe barn med lekser. Lille Rødvin kan vaske opp og han kan sogar skrive mine oppgaver. Lille Rødvin vokser og krymper som han vil. Han får derfor plass i buret og i mine ensomme stunder blir han stor og sover med meg mens han slynger halen sin rundt kroppen min og passer på. 

På ordinære onsdager smyger han rundt i leiligheten og dufter av romtemperert og perfekt smakende rødvin. Jeg vet ikke om det er sikkert at han kan, men jeg tror at det kan være en sjanse for at han vil hjelpe meg med  massasje når skuldrene verker og ryggen ikke er grei. Det som er helt sikkert er at han kan gå på ski, og i løpet av noen få timer han har forvandlet mine to utålmodige skijenter til noe som kan ligne på Bjørn Dæhlie. O lykke.

Jeg tråler med glede alle dyrebutikker i byen og drikker rødvin hver kveld om du kommer og blir hos meg, du herligste Lille Rødvin.

Litt logikk

Hvis det er en vokal på en side av kortet er det alltid en blå firkant på den andre siden. Hvilke av de fire kortene trenger du å snu for å avgjøre om regelen er sann – og hvorfor (Wason, 1977)?

Når det snør og fyker og jeg er iskald

Blir jeg varm når jeg får høre:

Blomster små, gule, blå, titter opp av marken nå.

Vinker til mammalill, for hun er så snill.

Nicorette

Bruksanvisning:

– Tygg hardt til du kjenner smak

– Plasser den godt mellom gommen og kinnet.

– Tygg på ny når du merker at smaken forsvinner.

– Ha den i munnen i tretti minutter.

– Spytt ut.

– Gjentas hver gang du kjenner røyksuget.

Dette var en svært dårlig ide – og jeg skal aldri gjøre det igjen.  *kvalm*

Mer spansk?

Hvis du vil ha meg på spansk, eller noe som iallefall kan ligne på spansk kan du klikke her. Jeg lurer på hvordan det har gått seg til, men slik er det.

Nordtvedt bad

I svømmehalltestingen som vi driver med denne våren kom vi i går til svømmehall 2, Nordtvedt bad.

Service: Utmerket. Virkelig hyggelig betjening.

Garderobe: Rent og pent. Stort minus for at de ikke har toalett i garderoben og vi måtte ut i gangen for å tisse. Det var et toalett i dusjen, men du løper ikke dit når du er kaffetissetrengt og vil på do før du har fått av deg klærne.

Basseng: 25 meter. Fint oppdelt. Litt mye folk. Vi var der på et ganske sent tidspunkt og trimsvømmerne hadde satt kursen denne kvelden. Ellers fin og god atmosfære og det var trivelig der inne. Ganske intimt, men ikke for lite.

Dusjer: For få dusjer. Det oppsto dusjkø og kranene hadde vansker med å holde på varmen. Rent og greit, og en dame var innom med moppen, det er bra.

Badstue: Fiiin. To sider. God varme. Vi satt til vi kokte og var godt fornøyde.

Totalt: Godkjent pluss.

Karakterene for hallene er forøvrig: Elendig. Mindre bra. I nærheten av godkjent. Godkjent. Godkjent pluss. Glimrende. Perfekt.