Når det bobler

Som oftest når jeg befinner meg der ute i den virkelige verdenen, gjør jeg ikke så mye utav meg, annet enn de obligatoriske hverdagslige syslene som jeg deler med dere andre. Vel, i dag har jeg hatt en dag hvor jeg har kjent at oppførselen blant dere vanlige dødelige kanskje har vært litt upassende? Jeg har ikke tabbet meg ut, eller ydmyket noen, i så fall var ikke det hensikten. Det jeg derimot har hatt var en boblende latter inni meg som jeg ikke har sluppet helt løs fordi jeg opptil flere ganger har tenkt at det ikke er på sin plass.

Boblene kom først i den tidligere omtalte Kiwibutikken. Jeg var ganske sur fordi jeg måtte skynde meg å få handlet litt før barn skulle hentes og tante skulle komme på besøk. Vel, innom butikken i full fart med hette på hodet og grønn kurv under armen. Jeg rasker med meg det aller nødvendigste og står og vurderer om jeg skal kjøpe poteter. Det er da det kommer en mann bort til meg og lurer på om jeg vet hvorvidt potetene i løssalgskurven er de samme som de i potetnettet? «Nei», sier jeg. «Det kan det ikke være. De potetene ligger i nettet, de andre der i kurven.» Mannen ser rart på meg og det bobler innvendig.

I forelsningsalen kjenner jeg at jeg er iferd med å være upassende på ny. Det er ettermiddagsforelesning og jeg liker det ganske godt, for det er akkurat som jeg er på et viktig kurs når jeg er der. Ingen trøtt skoledagsfølelse tilstede, og nå er det foreleseren som plutselig blir ordentlig morsom for meg. Han var flink og konkret og intet galt med ham. Tross dette begynner den boblende følelsen å bygge seg opp da han trekker frem trusler mot validitet i større eksperimenter fordi mange ser opp til akkurat ham. Han mener at deltakerne vil imponere med sine kunnskaper slik at han skal få en ordentlig tilfredsstillelse. Jeg bobler visst litt høyt, og plutselig er det mange andre som gjør det samme.

Dagens siste boble er av alle steder fra en gardinbutikk. Jeg er ikke velbevandret i gardinenes verden, men i dag tok jeg ærendet fordi jeg måtte kjøpe nye strikker til datterens regnbukse. En dame står med nåler i munnen og briller på nesa og ser på meg mens jeg stotrende kommer med spørsmålet mitt. «Har dere slike regnbuksestrikker?» Når jeg hører min egen stemme får jeg det for meg at dette er da et usedvanlig rart spørsmål og det bobler på ny. Dama henter strikker og jeg får betalt før jeg lar det boble over på utsiden. I dag har jeg virkelig ikke hatt det mer moro enn jeg har laget  selv.

Sånn apropos

«If the human brain were so simple that we could understand it, we would be so simple that we couldn`t.»

– Emerson M. Pugh

Minutter

Tidsklemme, sier du? Har ikke tid. Jeg må skynde meg. Hit og dit, skal, skal, skal, må, må, må. Hva er det du må hele tiden? Hvor skal du? Hva er det du leter etter? Har du noensinne vært i nærheten av å finne det? Hva er det som driver deg når du som ung mann roper høyest i butikken fordi du vil ha tak i en ansatt? Er det din døende bestemor som skal få sine siste karameller, eller er det deg selv som trenger akkurat den typen tacopulver fordi du må skynde deg å få maten på bordet før tippekampen begynner? Hvorfor blir du  sint når den grønnkledte sier, «nei, vi fører ikke det merket, du må forsøke Meny.» Det tar deg to minutter å gå, men du har visst ikke tid og river med deg en Grandiosa i stedet.

Jeg har sett deg når du er i banken. Da er du gjerne en mann i dress som banner og sverter fordi du glemte å ta kølapp. Jeg skjønner at du jobber og står på og at verden må gå fremover, men du ser sliten ut. Hodet ditt er rødt og svetten renner til halsen. Du puster også. Ikke stille og lett, men høyt og brusende. Jeg får lyst til å gi deg min lapp, men jeg har ingen lapp. Jeg bare står der.

I går så jeg deg i barnehagen. Du skulle hente datteren din. Da var du en dame. En dame med fin kåpe og nydelig frisyre. Datteren din hadde tegnet til deg. Det var en flott tegning. «Til mamma», hadde femåringen skrevet. «Hva er dette,» spør du. «Åja, en tegning, så fin», svarer du før datteren har åpnet munnen. Du fortsetter: «Vi må skynde oss. Knut og Marit kommer på besøk etterpå. Jeg skal lage mat og du må få på deg. Si hade til Line, da. Siiiiiilje, hører du. Vi har det travelt.» Silje vil ikke gå og gråter. Du får på henne klærne. Jeg får lyst til å gi deg noen minutter. Kanskje det holder med ett? Siden jeg ikke kan, håper jeg at du har evnen til å finne minuttet selv. Slik at Silje kan lære?

 Det er lørdag i dag. Jeg har mange minutter.

Ugledikt

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?
Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme ut.

Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg – og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.

Jeg synes det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen, og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg – for hvis vi
ikke kan se hverandre og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre – du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg – og slik
står vi langt fra hverandre og tenker , dumme , stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg

Arild Nyguist

Spydkast

Det skal sies at det er lenge siden jeg har tenkt mye på spydkasting. Annet enn ved den obligatoriske siklingen på Andreas Thorkildsen. Da jeg var liten jente var det annerledes, for da ønsket jeg av alle ting å bli spydkaster. Jeg trente aldri med spydet og kunne neppe kaste lengre enn halvveis til naboen hvis jeg skulle slumpe borti å forsøke. Gjentatte ganger så jeg likevel for meg hvordan jeg skulle ta imot bruset fra friidrettsbanen når jeg fikk inn vinnerkastet. Jeg skulle takke og vinke. Når laurbærkransen ble hengt rundt halsen på meg skulle jeg bøye meg akkurat langt nok frem slik at tv-kameraene fikk meg i riktig vinkel før en av de søte premieutdelingsdamene kysset meg på kinnet. Skulle det vise seg at en kjekk mann sto med kransen ville jeg rødme kokett mens jeg blygt gransket ansiktet hans på nært hold. Vel, sukk. Noen drømmer forblir drømmer og beklageligvis ble det ingen stjernestatus på meg. Det er muligens trist, men i dag tenkte jeg heldigvis da jeg leste dette. Sport er virkelig farlig. Au.

Tippi fra Afrika

Tippi er jenta som snakker med dyrene. Foreldrene hennes er naturfotografer og den lille jenta har vokst opp blant de ville dyrene i Afrika. Boka om Tippi er en aldeles nydelig historie som Tippi selv forteller. Sammen med mange flotte bilder fra Afrika grep den meg om hjerterota.

Jeg har selv reist i Namibia og sett mange av de stedene hvor Tippi er avbildet og forteller fra. Det er en nydelig verden med store kontraster når man tenker på hvor mange det er som dør av AIDS hver eneste dag, og med en foreldregenerasjon som utryddes. Vi jobbet på Katutura Hospital i Windhoek og fikk se mer død og lidelse enn vi noensinne kunne ha forestilt oss. Det gjør noe med en selv, og det er vanskelig å forstå hvilke tap befolkningen lider. Samtidig har familiene et felleskap som er sterkere og mer inkluderende enn hva vi nordboere vanligvis har, det var rørende å se.

Litt lærdom av Tippi:

«Jeg er så glad i slanger. De er så myke å ta på. Mange mennesker er livredde for krypdyr. Det er fryktelig å være redd. Bortsett fra når du er redd for skrekkfilmer og slikt, men da er det jo bare moro. Men de ordentlige redslene må du ta opp kampen mot. Hvis ikke blir du sprø.»

«Dyr er aldri slemme, men av og til er de aggressive. Det er ikke alle mennesker som skjønner det, og hva kan jeg gjøre med det? Det nytter ikke bestandig å forklare folk hvordan dyrene er, og jeg vil ikke bruke hele livet mitt på å gjenta de samme tingene hele tiden.»

» I drømmene mine er det ikke plass til mareritt.»

Løp og les for deg selv eller barna.

Jeg spammer visst både meg selv og andre

Jeg har hatt problemer med å kommentere i  både min egen og andre sine blogger. Nå har jeg funnet ut at jeg er definert som en spammer. Jaja, sånn kan det gå når man forsøker å opplyse verden og følge med på hva andre driver med. Hvis noen har peiling på hvordan jeg kan oppheve min nye status blir jeg svært glad.

 *sur*

Røykekutt

Ti gode grunner til at jeg ikke skal ta en røyk når jeg er ferdig med denne postingen:

1. Mormor viste meg en gang et røntgenbilde av de svarte lungene sine.
2. Barna vil smile bredere enn noensinne.
3. Jeg har allerede holdt opp en uke.
4. Jeg merker at jeg puster lettere når jeg er ute og går.
5. Jeg kan kjøpe mer klær når jeg skal vårshoppe i London.
6. Jeg slipper å pine ned forferdelige pastiller som røykevenner spanderer    når vi er ferdig med røykepausen.
7. Jeg kan vise verden at jeg har viljestyrke.
8. Jeg får finest hår, hud, tenner, fingre, ånde og kondisjon.
9. Jeg får mindre bukfett.
10. Jeg har ironisk nok funnet ut at jeg kan telle til ti.

Blue

Turnaround, every now and then I get a
little bit lonely and you’re never coming around
Turnaround, Every now and then I get a
little bit tired of listening to the sound of my tears
Turnaround, Every now and then I get a
little bit nervous that the best of all the years have gone by
Turnaround, Every now and then I get a
little bit terrified and then I see the look in your eyes
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apart
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apartTurnaround, Every now and then I get a
little bit restless and I dream of something wild
Turnaround, Every now and then I get a
little bit helpless and I’m lying like a child in your arms
Turnaround, Every now and then I get a
little bit angry and I know I’ve got to get out and cry
Turnaround, Every now and then I get a
little bit terrified but then I see the look in your eyes
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apart
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apart

And I need you now tonight
And I need you more than ever
And if you’ll only hold me tight
We’ll be holding on forever
And we’ll only be making it right
Cause we’ll never be wrong together
We can take it to the end of the line
Your love is like a shadow on me all of the time
I don’t know what to do and I’m always in the dark
We’re living in a powder keg and giving off sparks
I really need you tonight
Forever’s gonna start tonight
Forever’s gonna start tonight

Once upon a time I was falling in love
But now I’m only falling apart
There’s nothing I can do
A total eclipse of the heart
Once upon a time there was light in my life
But now there’s only love in the dark
Nothing I can say
A total eclipse of the heart

Turnaround bright eyes
Turnaround bright eyes
Turnaround, every now and then I know
you’ll never be the boy you always you wanted to be
Turnaround, every now and then I know
you’ll always be the only boy who wanted me the way that I am
Turnaround, every now and then I know
there’s no one in the universe as magical and wonderous as you
Turnaround, every now and then I know
there’s nothing any better and there’s nothing I just wouldn’t do
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apart
Turnaround bright eyes, Every now and
then I fall apart

And I need you now tonight
And I need you more than ever
And if you’ll only hold me tight
We’ll be holding on forever
And we’ll only be making it right
Cause we’ll never be wrong together
We can take it to the end of the line
Your love is like a shadow on me all of the time
I don’t know what to do and I’m always in the dark
We’re living in a powder keg and giving off sparks
I really need you tonight
Forever’s gonna start tonight
Forever’s gonna start tonight

Once upon a time I was falling in love
But now I’m only falling apart
There’s nothing I can do
A total eclipse of the heart
Once upon a time there was light in my life
But now there’s only love in the dark
Nothing I can say
A total eclipse of the heart

Takk, kjære nabo

For at du glemte spaghettikjelen på komfyren i natt. Den velkokte spaghettien bidro til at jeg ble redd. Mine to døtre hylte og det var stor oppstandelse for de ville gjerne redde alle lekene før de forlot leiligheten som de mente de så sto i lys lue. Jeg beroliget alt jeg kunne med at det nok er falsk alarm, eller iallefall brann i en annen leilighet. «Hvordan vet du det», spør den eldste. Jeg ble svar skyldig for jeg visste igrunnen ingenting, men jeg kunne ikke se noen flammer og måtte tro mine halvåpne øyne. Jeg fikk på klær, fant frem tepper og dresser til barna mens det hylte intenst i ørene. Det var betryggende god lyd i den alarmen. Ute er naboene samlet klokken 04.  Vi venter og venter, praten er ikke spesielt livlig og en mann står ved siden av en kjele som ligger slengt i snøen. «Beklager, beklager», sier han til de som går forbi. Det er ikke annet å gjøre enn å smile halvtrøtt til den stakkars mannen mens jeg sier at det er slikt som skjer. Bitteliten mann i stor anorakk. Kjøkkenvinduet sto åpent, og det var svart i vinduskarmene. Dette kunne gått verre. Etter en halvtime dukker to Securitasvakter opp for å få av ulingen. Vi puster lettet ut. Litt bekymringsfullt er det at det ikke er direktevarsling til brannvesenet her vi bor. Securitas lovte at de skulle sjekke det opp.

Eldstedatter har hatt brannskrekk i lange tider og vi har snakket mye om brann i dag. Det så faktisk ut til å berolige henne at varslingen fungerer. Når det er sagt håper jeg at jeg slipper å våkne med hjertet i halsen en annen gang. Jeg skjelver fremdeles.