Å tenke seg om

Jeg husker de lange nettene.

De vonde timene.

De forstenete tårene.

Jeg vet at jeg var sliten. Et sted langt der inne var ansvaret for stort, og jeg tok det til meg. Uvitende om at andre hadde det på samme viset. Dagene var bare borte vekk der et sted. Jeg husker ikke om jeg var i live.

Hun var nummer to. Det andre barnet, født som den første og nydelig som seg selv. Hun var elsket og ønsket og jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg må ha blitt sliten. Så ufattelig sliten. Helt alene i nord, og en større å ta seg av. Jeg var liten selv, tror jeg. Den lille jenta med alt ansvaret. Folk så på meg, og jeg ville ikke at det skulle vises at jeg var noe dårligere enn de. Jeg var ung. Jeg var stolt og skulle kunne klare meg selv.

Det var nok ikke så bra. Det meste ble tyngre. Forholdet forsvant. Livet ble meningsløst. Selv om det var forventet at jeg skulle elske og være glad. Slektninger og bekjente trodde at alt var fint. Jeg var den beste til å spille. Helsesøster ante intet om at moren som var så behjelpelig og usårbar, egentlig var i opprør der inne. Jeg ville gråte om kvelden. Gjøre det beste for barnet. Hadde jeg bare turt. Sagt et bittelite hjelp. Men det var ingen.

De stilleste og flinkeste blir ikke hørt. Ikke der. Ikke på skolen. Ikke hjemme. De skal klare seg selv, og det er ikke helt  greit? Jeg klarte det også. Uten barn var det meg som var ansvaret. Men det blir for tungt for et menneske å drive hjemmet alene.

Hvor var mannen kan du spørre? Jeg vet ikke. Jeg tror jeg dyttet ham fra meg.

Jeg kan heldigvis gråte av det i dag.