Fra en datter

Det hender at jeg tenker på deg. Særlig om kvelden. Jeg husker musikken og skrittene over gulvet. Det hender at jeg ser deg i søvne. Jeg kan høre historier og kjenner varme. Det hender  at jeg våkner, av alle ordene som skremmer.

Noen ganger hører jeg deg synge. Ikke helt i takt med musikken. Teksten er der, men den er ikke lik. Jeg kan se deg med maten. Du rører i gryta. Du er irritert og utålmodig, vet det er mye som venter. Jeg ler av deg når du kommer trekkende med melka. Du har dårlig lukt og vil ha hjelp til å finne surhet.

Jeg kan se deg i røyken. Du rister på hodet og ber meg slutte. Du blir borte i det neste trekket. Går tilbake. Klarer du ikke motstand? 

Jeg møter deg når jeg er i butikken. Jeg får ikke noe. I et ørlite sekund kan jeg likevel huske. Kjolen. Den flotteste kjolen. “Den er deg, den er jo akkurat deg.” Du har noe vidunderlig i stemmen.

Når jeg løper kan jeg plutselig forsvinne. Ikke langt, men bittelitt for å markere. Da hører jeg ordene: “Nå har vi mistet det barnet, det virkelig fine.” Jeg skyver det fra meg, men gjemmer det et sted. Det er så godt, men jeg makter ikke å ta del.

Det blekner med tiden. Forsvinner med klokken. Likevel vet jeg. Det lager kribling i halsen. Det var ikke slik det skulle være. Jeg prøver å forstå det til tider, men er uforstående for det meste. Hvorfor ble det din datter? Hva kunne hun ta fra deg? Kvinnen, alderen, gleden? Du skulle jo ha blitt med på livet. Gledet deg over de små. Vi hadde nok fått det fint. Blitt venner, nesten venninner. Slik ble det ikke.

Det gjør meg trist.