Spydkast

Det skal sies at det er lenge siden jeg har tenkt mye på spydkasting. Annet enn ved den obligatoriske siklingen på Andreas Thorkildsen. Da jeg var liten jente var det annerledes, for da ønsket jeg av alle ting å bli spydkaster. Jeg trente aldri med spydet og kunne neppe kaste lengre enn halvveis til naboen hvis jeg skulle slumpe borti å forsøke. Gjentatte ganger så jeg likevel for meg hvordan jeg skulle ta imot bruset fra friidrettsbanen når jeg fikk inn vinnerkastet. Jeg skulle takke og vinke. Når laurbærkransen ble hengt rundt halsen på meg skulle jeg bøye meg akkurat langt nok frem slik at tv-kameraene fikk meg i riktig vinkel før en av de søte premieutdelingsdamene kysset meg på kinnet. Skulle det vise seg at en kjekk mann sto med kransen ville jeg rødme kokett mens jeg blygt gransket ansiktet hans på nært hold. Vel, sukk. Noen drømmer forblir drømmer og beklageligvis ble det ingen stjernestatus på meg. Det er muligens trist, men i dag tenkte jeg heldigvis da jeg leste dette. Sport er virkelig farlig. Au.