Inni mitt hode

“Når det nærmer seg eksamensdatoen skal jeg hoppe inn i tankegangen din, for å bli der”.  

(Impebekjent, 2008).

Hun kommer til å gå seg bort.

En sliten dame som har en datter

Jeg ser deg ofte. Du går forbi hos meg, men du hilser ikke. Det gjorde du alltid før. Selv om du var sliten og hadde barnet i hånden så du alltid opp og møtte blikket. Nå ser du ned. Viker når du møter en forbipasserende. Det trenger ikke å være meg. Det er sjeldent meg, for jeg møter deg ikke så ofte, men du går jo der ute. Jeg vet at det skjer, for jeg har en datter som kjenner din datter som ser deg.

Datteren min spurte meg om du var syk. Om du var syk, fordi du ikke smilte når du så på henne og fordi du virket så trist. Jeg tenker også at du er trist. At du er trist og sliten og at blikket ditt viker fordi du har en sliten kropp med mange byrder. Mannen, eller ikke mannen, men faren til barnet ditt er langt der oppe et sted. Langt oppe der nord et sted, og du har ikke sett ham på en stund. Da jeg snakket med deg sist hadde du ikke sett ham siden flere år tilbake. Flere år tilbake da jentungen din var liten, og han hadde likt å vise henne frem til sin familie.

Han liker visst ikke det lenger. Jeg vet ikke hva han liker og synes nå, men han tar ikke kontakt med sin datter mer. Du synes det er trist. Du sier at det går bra, men jeg ser på deg at det sliter. Min datter sier at din datter ikke har så mange å leke med. Din datter er litt eldre enn min datter, og hun er redd for at hun skal bli ertet hvis hun leker med de som er yngre.

En dag hadde datteren din besøk av noen venninner, og jeg ble glad av synet. Jeg vet at det ikke skjer for ofte. Plutselig løp datteren din. Du så det ikke, men hun løp og hun gråt. Hun løp og hun gråt og hun gjemte seg for de andre. Satt der borte ved trappa. Hadde hodet i fanget og ville ikke si noe. De andre jentene forsøkte å snakke med henne. Hun svarte ikke. De forsøkte igjen. Hun svarte ikke nå heller. De andre jentene trakk på skuldrene. Gikk. Slengte seg over gjerdet, plukket opp syklene og forsvant.

Jentungen din satt på trappa. Tørket tårene. Sto der ute på veien. Jeg hadde sett det meste og spurte om det gikk bra. Hun svarte ikke. Hun spurte ikke etter min datter og hun var så usigelig trist. Da så jeg deg. Jeg så deg og husket hva du fortalte om hvordan du hadde hatt det. At du ikke fikk være med, og var så redd for at datteren din skulle oppleve det samme. Hvor vondt det hadde vært at ikke du fortalte. Du ville nemlig ikke si noe. Ville ikke si noe, siden moren din ble lei seg når du klaget, og ingen skulle vite at du hadde det vanskelig.

Datteren din er i deg. Hun går de samme skrittene fra lekeplassen. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke med blikket senket. Men jeg skimter en foreløpig forskjell. En spire til liv.  Datteren din ser opp i gråten. Hun ser mot de yngre. Smiler forsiktig mot en nesten jevnaldrende. Jeg tror hun tenker at hun skal klare det.

I morgen skal jeg invitere deg på kaffe. Si at jentungen din er fin, og at hun er redd for å fortelle. Minne deg på at hun ikke er deg, og at dere kan klare dette sammen.

Av latskap blir det klokskap

Når jeg er på vei hjem lurer jeg på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg lurer alltid på om jeg bør gjøre noe annet?

Jeg tror jeg har et gen for å være kronisk ubesluttsom.

Når jeg sitter slik vet jeg at jeg egentlig vil leke.

Med deg.

Med ord.

Med dagen.

Jeg vil være våken uten at jeg svinner hen.

Jeg vil være levende uten at jeg tar meg helt ut.

Jeg vil få det til, men jeg vil helst ikke forgå på veien.

Jeg tror jeg er ganske lat.

Av latskap har det kommet mye klokskap.

*venter*

Du provoserer meg, Sylvia Brustad

Jeg så på Sylvia Brustad i dag. Sylvia Brustad og Sylvi Listhaug og Tone Fleischer med flere. Jeg er rystet. Jeg har såvidt vært innom politikk i mine yngre dager. Jeg ble aldri grepet av lysten til å kverulere om bevilgninger av penger, ei heller vært særlig interessert i å knuse mine motdebattanter, eller tusle slukøret hjem med halen mellom bena.

I dag diskuterte de sykehjem og uverdighet. Tone Fleishers mor var dement, sterk pleietrengende og avhengig av sykehjemsplass. Dette var ettersom jeg forsto; i forholdsvis tidlig alder. Hun ble søkt til et godt sykehjem i Oslosk målestokk om man kan kalle noe det, og hun skulle få den beste pleie. Det fikk hun ikke. Hun falt og hun forsvant. Hun ble funnet igjen ved Ringveien. Helt alene. Da hun trengte legehjelp ble hun sendt til Legevakten. Alene. I en nattskjorte. En dement dame som mest av alt trenger trygghet og forutsighbarhet.

Hun var som andre demente avhengig av at omgivelsene tilrettelegger hverdagen. Der skal det være kjente mennesker, like rutiner og familiære gjenstander. Det er nok derfor de pakker vekk alt av personlige saker når personer med demens havner på sykehjem, og jeg tror også det er derfor personalet skiftes ut i hytt og pine. For å trygge pasienten.

Jeg har selv jobbet en helg på sykehjem. En hel helg, og jeg er sykepleier. Jeg slapp sykehjemspraksis den gang da jeg utdannet meg og var såre fornøyd. Som mange med meg. Det er ingen status i å jobbe på sykehjem for sykepleiere. Trist, men sant. Jeg har ingen problemer med å forstå at sykepleiere ikke vil jobbe et sted hvor de virkelig sliter seg ut. Aldri får utviklet sin faglige kompetanse. Alltid er underbemannet. Aldri får tak i legen. Møter andre sykepleiere en gang innimellom. Blir på grensen til baksnakket av mange pleiemedhjelpere og hjelpepleiere fordi man ikke deltar fullstendig i stellet.

Arbeidsmoralen forsvinner på den måten. Man vil, man vil, men får det ikke til. De pårørende sjokkeres. Ingen vil bli gamle. Vi som forstår hvordan  det er, hopper heller utav vinduet innen den tid. Hvem det går utover? Pasientene.

Du provoserer meg, Sylvia Brustad: Få bort all den politiske synsingen og la eldre få en verdig alderdom. Ikke lat som at du forstår og slutt å snakke de du tror har mest å si i saken etter munnen. Videre kan du ha dette i minnet: Du er eldre enn meg. Jeg gidder ikke å pleie deg under dagens forutsetninger. Jeg vet jeg har mange med meg. Vi sykepleiere. Vi sykepleiere som driver og utdanner oss til noe helt annet, fordi vi ikke har lyst til å være med på dette.

So long.

 

Å bruke sin blågg

En gang hadde jeg en blågg for å komme igjennom hverdagen. Den var alvorlig og tung og dyster. Men den var fin midt i det vanskelige, for jeg kom meg fremover. Fremover via ordene som jeg så ble til der foran meg. Eller de var selvsagt til allerede, men de ble tydelige, og jeg klarte å flytte mine egne dager. Dit jeg ville ha de. Ikke tilbake, ikke til siden og i alle fall ikke ned i et dyster mørkt hull igjen. I did it.

Nå er det på tide å ta frem fornyet styrke. Jeg har veldig mye jeg skal ha gjort de nærmeste to månedene og litt, og jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.  Jeg tar meg  i å være stresset. Det er uvant. Jeg er som regel forholdsvis laidback og avventende, og nå kaster jeg papirer rundt meg. Jeg blir i tvil om hvor jeg har satt fra meg den forrige tomme? kaffekoppen og husker heller ikke om jeg har vært på toalettet i dag. Jah.

Derfor skal jeg benytte deg, kjære blågg. Mine touchfingre skal dra ut all livskraft jeg kan få ved å se ordene mine bli levende.  De skal om mulig danse her på skjermen min, og gi meg all den inspirasjon jeg trenger. Jeg skal nikke fornøyd til min egen fremgang, og hvert skritt på veien skal bli dokumentert. Nei, nå tuller jeg. Det skal de ikke, for det er aldeles ikke hensikten. Målet er å få gjort noe, og hvis jeg gir meg selv litt skriveskvaldretulletid kan jeg vips bli ganske produktiv der det behøves. I skrivende stund har jeg nettpause fra forumlivet og det er nok lurt. Jeg har nemlig en egen evne til å henge meg opp i alt hva andre driver med. Slikt blir en ikke geni av. Muligens etterhvert, men ikke i begynnelsen. Jeg er aldeles ikke bekymret for at jeg ikke skal klare å innta observasjonsrollen igjen. Det er nemlig meg det. Observatøren og overtenkeren. Men ikke nå. Absolutt ikke nå, for da går det strakaste vegen.

Vel. Kan det være noe hjelp i dette? *spent*

Mail avsendt.

Betalt den regningen for å få ordnet meg duplikat av et vitnemål som jeg har mistet et sted på veien.

Notert stikkord på alle de åtte oppgavene jeg må ha klar til i morgen.

Smile.

Hah. Det er jammen greit å nekte seg selv posting før pliktene er gjort.

 

En post til ære for alle forsømte blogger

Jeg tror det er flere av dere. Bloggene som såvidt seiler på nettet, i motvind. Værsegod.

Hva har skjedd siden sist? Joda, litt av hvert. Dagene går, impelimp består. Huset har vært invadert av befengte små kryp, og jeg oppfordrer alle med lus i hus: Bekjemp udyrene. Hvis det ikke kjemmes og temmes, vil man aldri få bukt med problemet. Gjensmitting er bare æsj.

En dag dissekerte jeg litt. Jeg er ikke så veldig god på fiskesløying, men det var ganske morsomt. Jeg som rynker på nesen av slikt som dette har pirket ut fiskeøyelinser og nesten blitt glad i hjertet. Duften fra lungene til en gris var ikke like sjarmerende, da. Ikke fettlaget i kakkerlakkene heller. Men hva skal man vel ikke igjennom for å få gjøre det man vil her i livet?

Ellers trodde jeg at våren kom, men det gjorde den ikke. Påske først, vinter etterpå. Logisk.

I min særdeles personlige og familiære blågg er det på sin plass med et lite barndomsminne.

Kamilla og Tyven. *hjerter*

Jeg har bestilt dvd-en til mine døtre og er fremdeles betatt.

Smertelig uunngåelig

De sa det til deg.

Høyt.

Stille.

De hadde kanskje rett.

Men hvorfor høre?

Du skjønte at du ville utsette det uunngåelige.

Det var derfor du gjorde det.

I etterkant kan du vurdere om du dro det for langt?

Men smerten ville ha kommet uansett.

Jeg klarer ikke å bli klok på om det er forskjell i smertegraden.

Jeg vet ikke om det er riktig å kalle det en forløselse

Hun sto nesten naken på gulvet. Med en skjorte som rakk henne til hoftene. I hånden holdt hun en nøkkel. Blikket hennes var langt borte. Mye lenger avsted enn mine medfølende øyne kunne nå, og langt mer dystert enn hva jeg trodde var mulig. Hun burde glede seg nå. Det er jo det man skal gjøre?

Jeg kjente henne ikke. Jeg kom nok ikke til å bli kjent med henne heller. Hun var så nydelig ung og vever, og jeg er av sorten som ikke går for nære. I alle fall ikke før  jeg blir bedt. Hun viste ingen tegn til å be meg inn, men jeg ønsket likevel å hjelpe. Jeg var såpass sikker på meg selv at jeg visste at jeg kunne bidra.

Det var ikke en lyd å spore. Ikke et knyst fra hennes sammenkneppete lepper, og det var ingen som holdt henne i hånden. Jeg strøk henne forsiktig over pannen. Hun viste ingen tegn til å like det jeg gjorde. Jeg la merke til at bena var slitne og hun virket langt eldre enn sine nitten somre. Uten hjelp skulle hun nå bli to.  Alene og med den dødelige sykdommen.

Vi forsto ikke hverandre. Jeg kunne ikke skimte mange likheter med det hun gjorde og hva jeg drev med for senest tre år tilbake. Det gikk så greit for meg. Jeg fikk støtte og omsorg. Kunne hyle så høyt jeg bare ville. Ingen hadde forsøkt å gjemme meg. Sagt at jeg ikke betydde noe, og at det var et avskum i den midtre delen av kroppen min. Det er ingenting av sykdommen i meg.

Hun lå på et av de midterste bordene. Tre jenter på den ene siden. Kanskje fire på den andre. Ingen gråt. Ingen ynkelse. Kun en hadde en hånd i sin. Jeg tror det var moren. På det knappe venterommet satt det riktignok en mann eller to. En mann eller to og mange barn. Barn som var drevet ut av kvinnene som ikke roper og som ikke gir ut noe av det som jeg og mine med meg kan slippe fri.

Du kan si at de ikke vet om annet. Men det må da gjøre vondt? Virke skremmende? Man må vel føle seg så uendelig ensom og redd der man ligger med apparater og målinger man aldri før har sett. Det nærmeste hun hadde vært teknologi var kanskje en mager gassflamme som var til å koke maten.

Det nærmet seg  slutten. Vi skjønte at selve forløselsen ville gå bra. Vi visste på samme tid at det kom til å bli tøft. Det neste året ville vise om den lille var bærer av det dødelige. Var hun ikke smittet nå, var sannsynligheten stor for at hun ville komme til å bli det. De livgivende dråpene som kommer etter forløselsen er en trussel mot selve livet. Men hva skal nittenåringen gjøre da? Hva er det verste av to onder? La den lille dø av sult, eller fore henne opp slik at hun dør av sykdommen noen få år senere?

Ansikter

Ansikter flyter forbi meg hele tiden. Jeg er ganske god på ansikter. Kjenner igjen fort og husker. Noen ganger tror jeg at jeg kan bli sprø når jeg sitter og forestiller meg alle kombinasjoner. Hvordan kan det ha seg egentlig? At punktum, punktum, komma, strek både blir Kari og Ola og Jens sitt fjes?  Før likte jeg de maleriske ansiktene. Ansikter hvor to øyne er perfekt plassert over en passelig liten spisse nese. Med en munn som er litt større enn en dukkes. Litt mystikk og hud så vakker.

I dag legger jeg bedre merke til spillet i ansiktene. Livet som leves. Det som har vært, er og skal bli. Blikket som ikke møter og luften som blir trukket inn i en nese som forsøker å puste seg frem her i livet.

Jeg tar meg i å stirre når jeg går der ute. Det er ikke så pent, aldeles ikke særlig høflig og jeg har fått høre det fra andre at jeg må slutte å glo. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være.

Jeg er en betrakter.

Hvor jeg er?

Prøv å snu deg.

En liten årskavalkade

Nyttår igjen. Jeg er bare få timer unna og tipper at jeg blir med på ferden inn i 2008. Det er fristende å ramse opp nyttårsforsetter og gode tanker for det kommende året. Det er jeg ikke i særlig humør til, så jeg velger heller å avslutte året med et blikk på hvordan 2007 var for meg. I begynnelsen likte jeg ikke året noe særlig, men så ble jeg litt mer glad i det, da. Måned etter måned.

Det startet i januar. For å være helt ærlig husker jeg ikke hva som skjedde i januar, men jeg var nok ganske blakk og spiste mye fiskepudding til middag.

Februar neste. Jeg innbiller meg at jeg leste flittig, jobbet endel og reiste et eller annet sted? Jeg erindrer i alle fall den lille sta jenta som skal gå selv. Snart er det ingen som kommer forbi henne i skisporet.

Mars. Herlighet. Det var en usedvanlig fin måned. Det ble nesten vår og jeg vet at jeg var på en fin gårdsfest. Ble nok litt full og så der. Samtidig diskuterte vi livets store og små spørsmål, og jeg nøt all vårluften jeg kunne få dratt inn gjennom nesen.

April. Jeg ser at jeg var litt tidlig ute med våren i mars, men det er fordi jeg er glad i våren. Jeg velger meg april, tok ingen dispril og var mye ute. Blåggen levde nok mer i april enn hva den gjør på tampen av desember. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har muligens noe med energi å gjøre.

Mai. Da ble jeg nesten tante for første gang. Kun en måned igjen. Jeg gjorde unna mange eksamener. Hadde for lengst tatt den første utepilsen og var klar for alt hva sommeren måtte bringe med seg. Jobben var fin og tilgjengelig. Me like. Jeg gledet meg nok like mye til å svømme som herremannen under.

Juni. Det ble bestemt av vi skulle dra til Roskilde. Jeg er glad for at jeg dro, og jeg ble slett ikke ruinert på turen. Fine jenter. Fine gutter og mye bra musikk. Jeg ble om mulig enda mer forelsket i Thomas Dybdahl. Så Thomas: Jeg er her. Her inne. Bare kom du.

Juli. Vi dro til Roskilde, da. Dessuten hadde jeg lang ferie med mine barn og min venninnes barn og det var riktig så trivelig. En kveld dukket en sjaman fra intet opp på plattingen min. Han fikk røyk og vi ble kloke. Livet er her og nu, vet dere.

August. Kristiansand og dyrepark. Tante hadde jeg selvsagt blitt. Allerede i juni så nå var barnet fint og mykt og to måneder. Hun så på meg, og jeg er sikker på at vi har en connection. I de senere måneder på året ler hun høyt når hun ser meg, og jeg har til og med hørt at hun ser ut som meg. Den jenta skal jeg ikke gi slipp på.

September. Jeg måtte jo satse. Den jobben er fin, og utdannelsen er grei. Samtidig vil jeg noe mer. Jeg tror at det er slik at man bare må få gjort det. Få det ut fra teorien og dra seg fremover. Jeg var så nervøs, så nervøs de første dagene. Helt alene. Litt sånn annerledes skole enn jeg var vant til. Men jammen: Jeg er visst mer sosial enn jeg trodde. Nå har jeg røykevenner, skravlevenner og vinvenner. Klart jeg gleder meg til å se dere igjen uti januar.

Oktober. Lang høstferie i nord der oppe. Guri, det var mange dager. Og de var fine, vet dere. Omtrent alle sammen. Da vi satt på t-banen en sen kveld vel hjemme igjen med en syngende mann ved vår side var det fint å høre fra den ikke så altfor gamle: “For noen nydelige jenter. Og husk at dere må passe på den fine mammaen deres.”

November. Jeg klarte det jeg ikke trodde, og jeg var flinkest. Det var flere flinkeste, men ingen flinkere. Halvveis til målet, og da er det bare å dra seg fremover.

HILSEN GENIET.

Desember. Julemåneden. Jeg så nok filmer i alle fall. Gråt av den afrikanske brutaliteten. Lo fordi jeg av alle ting klarte å finne frem til en komedie som jeg ikke må se igjen. Da er det mulig at jeg vil komme til å stryke med. Gode minner fra Prahaturen i november, konsertene igjennom året og tankene som er der, men ikke tar over. Jeg har bestemt meg for å spare også. Dessuten har jeg invitert til nyttårsaften. Snart kommer gjestene. Jeg håper vi slipper raketter inn gjennom vinduene.

Godt nyttår folkens!